Mitt liv som psyk (reprise)

Diagnoser om psykisk uhelse settes for ofte og lett, det har jeg erfart i eget liv. Jeg skrev om dette første gang i den selvbiografiske boka Det glade vanvidd som kom ut i 2111. I dag, i 2024, er det erkjent at unge får diagnoser for psykisk sykdom alt for lett, og det gjør dem sykere.

Teksten fra 2011 følger her, den tar om lag 15. minutter å lese.

Er jeg unormal?

«Du har ADHD!» ropte min lunsj-venninne entusiastisk. Hun hadde funnet svaret, og jeg var lettet, men samtidig litt paff. Jeg hadde jo lurt på det selv, men … var det virkelig så åpenbart for andre også?

            Vi hadde sittet en times tid på kafeen før vi kom inn på dette med ADHD. Hun hadde fortalt om sitt nye liv; barna var ute av redet og skilsmissen vel overstått. Nå skulle hun bare vie seg til de som gav henne energi! Hun hadde nemlig en rekke venninner som bare sugde energien ut av henne, og nå skulle hun sette grenser for seg selv. «Heretter skal jeg bare være sammen med sånne som gir meg energi,» erklærte hun. «Sånne som deg, for eksempel.» Nettet snørte seg sammen rundt meg. Jeg hadde akseptert en lunsj. Nå ventet hun mer. «Du må komme og drikke vin i den nye leiligheten min,» fortsatte hun og rotet i veska etter avtaleboken.

            «Jeg, jeg …» Jeg lette etter ord. Jeg kunne jo ikke si Men du suger energi ut av meg, og jeg vil også være sammen med sånne som gir meg energi, og det er ikke deg. Jeg måtte si noe annet. «Jeg er så sliten,» sa jeg. «Jeg vet ikke hva det er, men det blir bare for mange inntrykk for meg … ettter jobben klarer jeg rett og slett ikke …»

            Min venninne så omsorgsfullt på meg og stilte spørsmål, og jeg gav henne noen kjappe betroelser. Noe om psykolog og lykkepiller. Alt var sant, og likevel så usant som en liten flik av virkeligheten alltid er. Idet vi skulle til å betale, hadde hun altså funnet svaret: Jeg hadde ADHD. Hurra! Det var en liten pris å betale for å slippe å drikke vin med henne om kvelden. Heretter kunne jeg alltid slippe unna når hun ville treffe meg, under henvisning til at «formen er ikke så bra for tiden», og hun ville føle seg som en av de få utvalgte, en av de som visste. Diagnoser er virkelig som skapt for kvinner som ønsker å slippe unna ansvar. Ansvaret for å si: Jeg har ikke tid. Jeg har ikke tid til deg, jeg regner ikke deg som en venn jeg ønsker å bruke tid på. I visse situasjoner er det bedre å fremstå som en med ADHD, enn å fremstå som uhøflig.

            «Hvordan var barndommen din? » spurte legen. Det var en ny lege, og jeg satt der fordi jeg skulle utredes for ADHD. Riktignok var min venninne et usympatisk fjols, men ... jeg hadde lest på nettet om ADHD. Til og med tatt en «Har du ADHD»-test i A-magasinet. Og kjent et voldsomt sug etter Ritalin.

            En utredning av ADHD er som en konsekvensutredning for oljeutbygging. Det ender sjelden med en avvisning av hele problemstillingen. Men den innledende øvelsen var altså at jeg skulle gi en kort oppsummering av min barndom. «Hvilken versjon vil du ha?» spurte jeg. Han forsto ikke spørsmålet. Han gjentok bare: «Hvordan var barndommen din?»

            Et utrolig, fantastisk hårreisende tåpelig spørsmål. Min barndom er over. Dersom jeg ønsker å fordype meg i fortiden, vil det bli i en serie på atten bind, hvert bind aldeles ulikt, om atten forskjellige barn i atten ulike oppvekstmiljøer, og alle vil være like sanne. Hodet mitt koker over av ulike historier og varianter av virkeligheten, hver eneste dag, og slik har det alltid vært. Det var jo en av grunnene til at jeg lurte på om det kunne stemme, dette med ADHD. Jeg savnet virkelig min gamle lege, han skjønte alt dette av seg selv.

            Det ble ingen utredning. Da legen forklarte hva den videre utredningen skulle bestå i, forsto jeg at alt skulle baseres på mine utsagn om meg selv. Det fantes ingen kjemisk test som kunne gi meg svaret, slik jeg håpet på. Jeg har alltid vært på jakt etter enkle svar for å balansere ut kaoset inni hodet mitt, men det eneste de skulle gjøre på Ullevål, var å høre på mine egne kaotiske utlegninger, eller på det jeg mer eller mindre bevisst ønsket å gi dem av «elin-inntrykk». Diagnosen ville bli et resultat av min fremstilling, og hvis jeg var flink (hvilket jeg er, i disiplinen selvfremstilling), så ville jeg bare få det svaret jeg ønsket. Dette var altså bare tull.

            «Kan du ikke bare skrive ut litt Ritalin,» sa jeg, «så ser vi om det funker? Funker det, så funker det. Funker det ikke, så spiller det jo ingen rolle om jeg har ADHD eller ei. Da er det jo ikke noe å gjøre, annet enn å fortsette å være meg sånn som jeg er.» Han så oppgitt ut. Ritalin uten utredning var tydeligvis uaktuelt. Så satte han opp en ny time, for ny samtale. Jeg glemte timen. Folk med ADHD har jo problemer med å møte opp til rett tid og sted, ikke sant? Og bare tanken på å møte opp til rett tid og sted på Ullevål sykehus i månedsvis virket uoverkommelig. Særlig når det eneste som ville komme ut av det, var en verdiløs diagnose.

Diagnosens gevinst – og kostnad

En gang på 1800-tallet oppsto den nye diagnosen vagabondisme, og den holdt seg i om lag hundre år. Det dreide seg om unge og middelaldrende menn som plutselig dro ut i verden – de ubemidlede rett og slett til fots på landeveien, de mer bemidlede som klassiske turister – mer rastløst og hyppig enn det som var akseptert av feriereiser. Så hvor gikk grensen mellom alminnelig reiselyst og den alvorlige diagnosen vagabondisme? Unge menn i Sverige løp en risiko ved å la seg diagnostisere, skriver Karin Johannisson. Gevinsten var åpenbar; de kunne reise i vei som de ville, og siden de ble unnskyldt ved at det var sykdommen deres som var årsaken, slapp de å stå til ansvar for at de stakk fra forpliktelsene hjemme. Men i det steriliserings-glade Sverige risikerte de også å bli sterilisert, mot sin vilje, for psykisk syke burde ikke få lov å formere seg.

            På Twitter møter jeg mange som har fått ulike diagnoser, og mange som fortsatt er under utredning. De som er uforklarlig trette, går til utredning for ME, de innadvendte einstøingene går til utredning for Aspergers syndrom, og de litt kaotiske, de som sliter med for mange inntrykk og for mye indre støy, de går til utredning for ADHD. Og alle lurer på det samme: Hvem er jeg? Hva skal jeg fremstille meg som? Hvilket bilde er sant? Med voldsomme, mulige konsekvenser, for en dag sitter de kanskje med et papir i hånden. Et papir som gir dem privilegier, og da særlig økonomiske, i form av sykepenger og kanskje senere trygdeytelser – men som også stenger dørene for dem.

For alle med lettere psykiske lidelser gjelder det at diagnosen er et resultat av deres selvfremstilling, en fremstilling som igjen blir farget av hva de leser om diagnosen på nettet, hva terapeutene spør om, og hva de tror de skal passe inn i. Men pasienten har selv sjelden oversikt over mulig gevinst og mulig risiko ved å bli diagnostisert.

            «Hva?!» sa en venninne da jeg fortalte henne ADHD-historien. «Du ville jo risikert omdømmet ditt med den diagnosen,» sa hun videre. «Du ville jo ikke bli tatt seriøst lenger som kommentator. Du har alltid ment kontroversielle ting, og med en sånn diagnose ville jo folk fått forklaringen … På en annen side kunne du bygge opp et nytt levebrød på det. Interessen for psykisk sykdom er jo enorm. Du kunne turnere med foredraget Hvordan ha ADHD og likevel gjøre suksess. Du ville sikkert tjene bedre på det enn den jobben du har i dag!» «Men alt ville jo være basert på tull,» sa jeg. «Diagnosene er jo bare tull, de er basert på selvfremstilling. Hva om jeg har innbilt ADHD?» «Men du sier da vel ikke dette bare for å gjøre deg selv interessant?» sa hun uforstående. Og minnet et øyeblikk om den dumme legen. For det er jo nettopp problemet. Hvordan skal jeg kunne vite det? Hvordan skal jeg kunne vite hvilken versjon av virkeligheten som er den rette? Når problemet er at jeg til enhver tid har så mange versjoner i hodet gående på én gang?

            I sene tenår og tidlig i 20-åra lå jeg mange ganger på benken, i psykoanalytisk terapi, akkurat som i tegneseriene. Ikke en eneste gang var det snakk om å finne en diagnose. Nei, det var rett og slett en klok dame som lyttet, og som kom med akkurat så få innspill at jeg ble nødt til å finne roen, og finne meg selv, i dette kaoset av mulige versjoner av virkeligheten. Det var svært nyttig, og i alle senere år har det hjulpet meg til å leve med mitt kaotiske jeg og gjøre det beste ut av det. Jeg lærte til og med å like meg selv, og forsto at også plagsomme personlighetstrekk har sin berettigelse, som en del av det å være menneske.

            25 år senere leste jeg en artikkel av den samme damen, som nå var blitt professor, i ukeavisen Morgenbladet: «Sykdomsdiskursen preger i stadig større grad den offentlige arena, der kamp om rettigheter utspilles med diagnoser som innsats,» skrev professor i klinisk psykologi Siri Gullestad. Hennes bekymring var at ansvaret for eget liv forsvinner, sammen med jeg-et, når man har fått en diagnose.

            Diagnoser er inngangsbilletten til alt fra spesialpedagoger for barn til trygd for voksne. Og særlig det siste har store økonomiske konsekvenser, både for den enkelte og for nasjonalbudsjettet. Jo sykere man kan fremstå, jo lettere får man penger hos NAV. Jo mindre restarbeidsevne man kan vise fram, jo mer sannsynlig er det å få innvilget attføring eller uføretrygd. Det er opprørende. De som sliter i hverdagen oppdager at veien til økonomisk trygghet er å innta offerrollen. De må fremstille seg selv som en kronisk alvorlig syk person, ikke som et individ med noen styrker og andre svakheter. Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, kaller det «diagnosens gullbur»: Diagnosen blir selvforsterkende. Folk blir sykere av å måtte formidle kun den syke delen av seg selv.

De ville barna

Det var en gang en gutt som var aldeles super-energisk. Han bodde i et hus høyt oppe i dalen, og det morsomste han visste var å sitte oppe hele natten og vente på at toget kom kjørende. Han så det komme i full fart fra nord i dalen, og i flere minutter så han det rase av gårde, der nede ved elva, i retning Lillehammer. Han sto ved vinduet med bare føtter på det iskalde tregulvet og hoppet opp og ned for seg selv i ren opphisselse og begeistring over dette fantastiske toget.

            I rommet ved siden av våknet moren av dunkingen i gulvplankene. Hun fikk aldri sove en natt igjennom, og for hver dag som gikk, for hvert år som gikk, ble hun mer og mer sliten. Om dagen føk ungen rundt overalt på gården og gjorde ugagn. Et voldsomt temperament hadde han også, og en helt uoppslitelig, vedvarende energi.

            Da ungen var ti år, orket bare ikke moren mer. Hun sendte ham bort i et år til et barnløst ektepar som var strenge nok til å få skikk på ham. Faren min husker bare at han sto nede i hagen deres og gråt. Han gråt hver dag, sier han, fordi han lengtet sånn hjem til gården og til huset der han satt oppe om natten og så på toget.

            Pappa fikk ingen diagnose. Han var bare et av de ville barna, dem som ingen rådde med. Han var flink på skolen; han hadde få venner, men var også flink til å slåss, så ingen plaget ham. Etter artium dro han til USA for å studere, og da han kom tilbake, giftet han seg og fikk tre barn. Deres yngste datter, jeg, fikk to barn, hvorav det ene rett og slett ikke sov om natten, og også om dagen viste en helt aldeles uoppslitelig energi.

            «Du har ikke tenkt over om han kan ha MBD?» sa helsesøster. Det het nemlig MBD den gangen, i 1988. Lille Morten, snart ett år gammel, raste rundt i lokalet og fingret på det meste, kastet det i gulvet og skrek illsint eller bablet begeistret om hverandre. Bare denne ene halvtimen hadde gjort helsesøster sliten. «Nei,» sa jeg, «det har jeg ikke tenkt over.» Det var faktisk sant. Jeg trodde det var jeg som var gal, ikke ungen. Dessuten hadde jeg ikke sovet siden han ble født, sånn føltes det i hvert fall, og da tenker man ikke spesielt mye på mer enn å overleve til neste måltid.      

            Etter hvert kom det samme spørsmålet i barnehagen, men nå het det ADHD. Det ble foreslått en utredning fra det som den gang het PP-tjenesten. Og nå, etter flere år med søvnløshet, var jeg medgjørlig, for jeg ville ha en diagnose. Jeg ville ha et svar, en forklaring på at ingenting lyktes for oss. Jeg var jo totalt utslitt. Barnet utviklet seg intellektuelt sett helt normalt, men han sov aldri sammenhengende en hel natt, og var sånn i alminnelighet ganske oppkjørt. Men mannen min sa blankt nei til ADHD-utredning. Absolutt nei. «Hva skal han med en diagnose,» spurte han. «De kan jo ikke gi ham behandling uansett?» «… jo…» mumlet jeg, «Ritalin … spesialpedagoger…?» «Desto viktigere å unngå at han får den diagnosen,» sa Nils. Som utdannet vernepleier hadde han jobbet både med Ritalin og med spesialpedagoger, og var dypt skeptisk til begge deler.

            «For ham er det bare ulemper med en diagnose,» sa Nils. «Dersom han får det, vil vi slutte å oppdra ham, og det vil alle andre gjøre også. Den som trenger en diagnose på ham er du, Elin, og jeg vil ikke tillate at ditt egoistiske motiv skal ødelegge ham.» Mitt egoistiske motiv? Var mannen min blitt sprø? Nils forklarte: «Hvis han får en diagnose, vil du ikke lenger være en dårlig mor, men derimot en helte-mor, en mor med et hjerneskadet barn, og alle vil synes så synd på deg og synes du er tapper. I stedet for å være en utslitt kjerring som syter og klager, sånn som du er nå.» Den satt. «Min sønn skal bli behandlet som alle andre unger, både av voksne og jevnaldrende,» sa Nils. «Og det blir han ikke hvis han får en lapp i panna som det står ADHD på. Vi får heller tåle at folk ikke synes vi er særlig flinke som foreldre.»

            Vi takket nei til utredningen fra kommunens PP-tjeneste. Men tre–fire år senere så det ut til at annenhver unge i gata hadde ADHD. Foreldrene fikk Ritalin til dem, men ingen fikk hjelp til å oppdra disse barna, som i tillegg til at de var spesielt tøffe å oppdra, nok også var de som trengte oppdragelse mest.

            På et foreldremøte i barnehagen var det en far som gjerne ville få fortelle noe, tydeligvis etter avtale med personalet. Han sendte rundt et bilde av sønnen sin, så vi alle skulle se hvem det var snakk om. Gutten hadde ADHD, og faren ville gjerne forklare oss om dette, slik at det ville bli lettere for sønnen hans å bli forstått. Han snakket og snakket. Noen spurte hva dette egentlig betydde – oppførte han seg annerledes enn de andre barna? Ja, sa den ærlige faren. Hvis barna slåss, vil jo barn flest slutte når den ene ligger nede på bakken. Men gutten min vil fortsette å sparke, også i hodet på den som ligger nede. Alle foreldrene så ned i gulvet. Og vi tenkte alle det samme: Det er like vondt for mitt barn å bli sparket i hodet av en med ADHD som av en uten ADHD. Betyr dette at gutten hans skal få lov å sparke?

            Femten år senere traff jeg en gammel venninne, Anne-Kari, på gaten med sin yngste i sportsvogn. Hun kom fra en åpen barnehage, en slik en som hjemmeværende foreldre går til om formiddagen for at barna skal ha noen å leke med. Toåringen hennes hadde blitt slått kraftig av en tiåring med Downs syndrom. Anne-Kari hadde løpt fram og trøstet sitt eget barn, og så etter moren til det andre, store barnet. Moren hans hadde sett opptrinnet, men så ikke ut til å reagere der hun satt med et blad et stykke unna. Da Anne-Kari satte ned sitt eget barn igjen, kom Downs-barnet gående ivrig mot dem igjen, og løftet armen for å gi ungen hennes nok en kilevink. Det var rått parti, en diger tiåring mot en toåring. «Du skal ikke slå,» sa Anne-Kari til Downs-barnet, og hun hørtes sikkert sint ut. Da våknet den andre moren: «Ser du ikke at han har Downs?» sa hun opprørt. Hennes privilegium, med et barn med Downs, var å slippe å oppdra. Hadde det blitt mitt privilegium også, dersom jeg hadde fått viljen min, og Morten hadde blitt en av de mange med ADHD?

            I beste fall betyr en diagnose at barnet får hjelp av fagfolk. Men «fagfolkene» har den lite tillitvekkende egenskapen at de skifter terapi omtrent hvert tiende år, slik at det som var bra på sekstitallet, er uhyrlig i dag. Og det som er bra i dag, blir sannsynligvis ansett som helt galt om tjue år. 

            Diagnoser utløser barnehageplasser og ekstra lærere i klassen. Men diagnoser gjør også at kriminelle slipper å sone, og leger har latt seg bestikke i stor skala for å levere beleilige diagnoser til folk som ikke vil i fengsel. Tidenes norske forskningsskandale utløste selvfølgelig en diagnose, da den juks-avslørte forskeren på Radiumhospitalet ikke overraskende viste seg å ha en bipolar lidelse. Og Bjarte Baasland, som spilte bort titalls millioner av andres penger, har naturligvis en diagnose som gir ham dårlig tallforståelse.

            Diagnostisering er tidenes øvelse i unnfallenhet overfor de svake. Unnfallenhet overfor ofre for kriminalitet, og unnfallenhet overfor de vanskelige barna og foreldrene deres – barn som kunne ha trengt en fast hånd, og foreldre som hadde trengt reell hjelp og avlastning, i stedet for stadig nye diagnoser, medisiner og terapiformer.

 PS: Du har nå lest utdrag fra en bok som kom ut i 2011. Hva skjedde da den kom ut? Jo, pressen var utelukkende opptatt av mine diagnoser, uten å forstå poenget om overdiagnostisering overhodet. Det var en skikkelig ironi! Kan leses her (et stykke ned i saken, som ellers handler om unge med psykiske lidelser.