For mange diagnoser for psykisk uhelse

Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 10.10.2024           

Hva vil du helst høre et foredrag om? Bipolar lidelse eller leddgikt? Sosial angst – eller fordøyelsesproblemer? I mediene leser jeg stadig at psykisk sykdom er tabu. Men vi leser jo om det absolutt hele tida, og mye mer om psykisk sykdom enn somatisk (fysisk). Men merk deg følgende: Det er de lette psykiske lidelsene vi leser om. De alvorlige psykiske lidelsene, langvarige psykoser, gir enorme sosiale kostnader både for den syke og familiene deres, men disse sykdommene får mindre interesse.

I dag, torsdag 10. oktober, er det verdensdagen for psykisk helse. Harda data fra de siste tjue år tyder på at omfanget av lette psykiske lidelser hos unge stiger.  Veksten har vært særlig stor hos unge kvinner. Blant leger og medisinere diskuteres det om vi diagnostiserer for mange for helt vanlige livsutfordringer.

Gjør det noe om diagnosene hagler? Ja, det gjør det. Det kalles «medikalisering» når helt vanlige livskriser omtales og behandles som om det var sykdom.

                  I 2020 kom det en oppsiktsvekkende artikkel fra de anerkjente forskerne Simen Markussen og Knut Røed fra Frischsenteret. De viste at kommuner som er «flinke» til å diagnostisere ungdommer med psykisk uhelse, trolig gjør de samme ungdommene en bjørnetjeneste (altså skader dem). Tallknuserne fra Frischsenteret gjør i artikkelen grundig rede for metodebruken, og hvordan de har kontrollert for alle mulige forhold for å få et resultat som er mest mulig riktig.

                  Og de ender altså opp med sterke indikasjoner på at det å få en psykisk diagnose i seg selv gjør det mer sannsynlig at man havner utenfor arbeidslivet som voksen. Dersom du sliter psykisk kommer du altså dårligere ut med en diagnose, enn uten en diagnose. Mange får en diagnose for tilstander som går over av seg selv. Tenåringsfasen er for eksempel i seg selv nærmest psykisk kaos. Diagnosene sitter for løst.

På kort sikt gir en diagnose inngang til alt som er bra: Ekstra lærere i klasserommet og for de yrkesaktive: Rett til sykemelding. Men der diagnosen på kort sikt er inngangen til ekstra ressurser og forståelse, der er diagnosen på lang sikt inngangen til varig utenforskap. Det er et skikkelig dilemma for dem det gjelder. Dette er stikk i strid med den vanlige oppfatningen om at det er viktig å søke hjelp og å bli utredet.

                  Kjendiser blir nærmest tryglet om å snakke om sine psykiske skavanker. Pressen elsker nemlig angst og depresjon! For elleve år siden skrev jeg boka «Det glade vanvidd», en slags selvbiografisk debattbok. Ett av elleve kapitler handlet om psykisk sykdom og  i dette kapitlet var det tre avsnitt om meg selv. Gjett hva journalistene var opptatt av da boka ble lansert! Kun min egen mulige bipolare diagnose, litt ironisk fordi akkurat dette kapitlets tema var over-diagnostisering.

A-magasinet, Dagbladet og TV2 ville alle intervjue meg med mine bipolare tendenser som eneste tema, jeg sto der og måtte velge hvilket medium som skulle få denne hotte ikke-nyheten, for de ønsket alle ekslusivitet. Det føltes helt ko-ko, en fjær var blitt til femten høns.

En venninne mente da i ramme alvor at jeg ville gjøre det stort økonomisk med et foredrag om hvordan man kunne gjøre suksess i livet tross «bipolar tendens» som fastlegen beskrev det som. Jeg kunne vært «åpen om det» på heltid. Alle de temaene jeg ønsket debatt om i den samme boka, fra kjønnsroller til barneoppdragelse, og altså over-diagnostisering, druknet i pressens interesse for mine psykiske diagnoser.

                  Faren med all denne positive responsen på å fortelle om psykiske lidelser er at opplevelsen av sykdom sprer seg, absolutt alle begynner å kjenne etter. Men når alle «snakker om det» og synes de må «søke hjelp» kan det gi mer fokus og konsentrasjon rundt lidelsen. Det er jo ingen som ber folk med leddgikt om å kjenne ekstra godt etter hvor vondt det faktisk er? Noe så banalt som å forsøke å leve med det er et godt råd for somatisk (fysisk) sykdom. Hvorfor ikke gi det samme rådet til folk med angst og depresjon?

Psykisk sykdom kan smitte, dersom det får for mye oppmerksomhet. Historien har hatt noen slike epidemier: «Hysteri» blant kvinner på 1800-tallet, «vagabondisme» blant menn i Sverige på tidlig 1900-tall. Sykdommen døde raskt ut da svenskene begynte å sterilisere pasientene, slik svenskene gjorde med mange grupper som myndighetene mente ikke burde formere seg. Diagnosen hadde fått en kostnad og sykdommen forsvant av seg selv.

                  Slike epidemier med psykisk sykdom kan faktisk være dødelige. Da Goethe utgav boka om «Den unge Werthers lidelser» i 1774, ble det visstnok starten på en selvmordsbølge blant unge menn. Den unge Werther var nemlig en deprimert mann som endte med å skyte seg, og unge menn i samtiden begynte å kle seg som ham, være deprimert som ham ... og skyte seg som ham.

Organisasjonen Mental Helse utdeler i dag «Åpenhetsprisen» til en som i særlig grad har bidratt til å sette mental helse på kartet. Jeg håper prisen går til noen som har bidratt til åpenhet om de tunge lidelsene, de kronisk alvorlig syke og manglende langtidsplasser for de som ikke fungerer i hverdagen overhodet. Det er de som fortjener oppmerksomhet, ikke vi alminnelige hysterikere.

For det er lite evidens for at mer åpenhet hjelper på de lette lidelsene, de det er flest av og de bokstavelig talt annethvert ungt menneske sliter med. De klareste forskningsresultatene om hva som hjelper på angst og depresjon er tvert imot noe helt annet: Det er noe så banalt som fysisk trening. Alle hormoner i kroppen jubler når du peser på tredemølla eller på en løpetur i skogen. Medisiner hjelper også, og det har vært en gledelig revolusjon i utviklingen av bedre psykofarmaka, med færre bivirkninger.

              Barne- og ungdomspsykiater Charlotte Lunde skrev en meget god kommentar til forskningsartikkelen fra Frischsenteret beskrevet ovenfor. Hun siterer en 17-årig jente som sier: «De sa jeg var syk, og jeg trodde på det etterhvert» Charlotte Lunde konkluderer: «Det å bli forstått som syk kan også gjøre syk – og i verste fall sykere. (...). Gir vi barn og unge pasientrollen for raskt og for tidlig risikerer vi at det er den de flytter inn i – og blir der.»