For mye oppfølging ved sykefravær?

De siste 20 årene har vi fått stadig flere regler om at arbeidsgivere skal følge opp sykmeldte, som jo er noe av det IA-avtalen handler om. Men er alle reglene om oppfølging av sykefravær bare et gode?

Nordmenn er et av verdens friskeste folk, men vi har verdens høyeste sykefravær. De siste tjue årene har om lag to tredeler av sykefraværet vært grunnet i psykiske lidelser eller uspesifikke «vondter». Legene sykemelder da ut fra pasientenes egen fremstilling av slitenhet eller smerter. Dette er godt dokumentert i forskning.

Avtalen om inkluderende arbeidsliv, forkortet til IA-avtalen, kom i stand i 2001. Avtalen kom som et tiltak for å få ned fraværet uten at sykelønna ble redusert. Men som forsøk på å få ned sykefraværet har IA-avtalen vært en fiasko. Som sysselsettingstiltak for HR-eksperter og byråkrater derimot, er IA-avtalen en dundrende suksess.

Det finnes knapt noe som er så gjennom-forsket som det norske sykefraværet og IA-avtalens virkninger. Forskerne er tydelig på at reduserte ytelser, f.eks ved at arbeidstakerne får 80 prosent i stedet for full lønn, ville fått ned fraværet. Når samme jobb hos samme bedrift fører til mye mer sykefravær i Norge enn i Sverige, er det utelukkende fordi vi har så mye bedre sykelønnsordning enn svenskene.

Men i Norge har vi lang tradisjon for at partene i arbeidslivet selv ordner opp i ting. LO og NHO har i to tiår tviholdt på IA-avtalen, som en buffer mot at sykemeldte eller arbeidsgiver skal betale egenandeler under sykdom. Men nå setter NHO foten ned. De krever at selve sykelønna, som i dag er 100 prosent fra første dag, blir en del av diskusjonen.

Diskusjonen om sykelønn, både mellom partene og som rikspolitikk er en uendelig lang såpeopera. De voldsomme politiske stormene rundt sykelønnsordningen er godt beskrevet i Torgny Hasås artikkel «Dramaet om sykefraværet har pågått i snart 25 år».

Men hvordan har sykelønnsordningen fungert ute på arbeidsplassene? Som en kontinuerlig opptrapping av møtevirksomhet mellom sykmeldte og sjefen. Trenden fra år 2001 til i dag er  stadig flere pålegg om møter, såkalt «samarbeid om å finne restarbeidsevne». Kontrollregime har altså økt, i stedet for den mer opplagte løsningen: Å redusere ytelsen men til gjengjeld la folk være i fred når de er syke.

Arbeidsgiver har plikt til å ta kontakt med sykemeldte for å forhøre seg om deres «restarbeidsevne», et latterlig nyord som handler om hvorvidt man kan jobbe litt, til tross for at man er syk. Det er plikt om såkalte dialogmøter og oppfølgingsmøter mellom sykemeldt og sjefen, og ofte med HR-avdeling, fastlegen og NAV til stede. Fordi ingen har turt å innføre noen form for egenandel på sykelønna gasser man altså på med det man kan: Flere møter.

Jeg har jobbet med HR og personalledelse som fag siden 2013, og før dette som leder og forhandler både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Jeg tror møteplikten har liten effekt. Der hvor forholdet mellom sjef og ansatt er godt vil de snakke med hverandre uansett. Gode sjefer holder kontakten med sykemeldte på uformelle måter som telefoner og ved å be dem stikke innom jobben. Der hvor forholdet er dårlig blir det slett ikke bedre av å gjennomføre møter sjefen har fått påbud om å gjennomføre. Det blir verre.

En rapport fra forskningsinstituttet NORCE konkluderte med at det er umulig å vite sikkert om hvorvidt IA-avtalen, som i praksis nå er en del av sykelønnsordningen, har påvirket fraværet eller ei. Da hadde forskerne gått gjennom 101 rapporter (Ett-hundre-og-en!) om det norske sykefraværet og IA-avtalen.

Det mest positive de fant var bransjeprogrammer i utsatte sektorer som bygg og omsorg/oppvekst faktisk hadde en virkning. Men slike programmer kunne man da hatt uten IA-avtalen? Det foregår et omfattende samarbeid på norske bedrifter om arbeidsmiljøspørsmål, og de fleste bedrifter har en fungerende (og lovbestemt) vernetjeneste.

På nasjonalt nivå har IA-avtalen vært en byråkratimaskin. Utallige møter, utredninger og konferanser har vært igangsatt. Det har blitt et eget fag og en egen industri, med latterlige ord som «restarbeidsevne», «friskhetsnærvær» og «nærværsplaner».

Og samtidig øker altså fraværet. NHO foreslo tidligere i høst at legene må strammes opp, også gjennom endring i takstsystemet til fastlegene. Da er det altså legene tur til å kontrolleres hardere. Men fastlegene er allerede overbelastet med oppgaver. De er også partiske, i den forstand at de ønsker det beste for sine pasienter og er mindre opptatt av pasientenes sjefer eller for statsfinansene for den saks skyld. Det ligger i legerollens natur og slik bør det fortsette å være.

Den eneste som sitter med nøkkelen til et lavere sykefravær er derfor pasientene selv. Hva skal til for å ønske å jobbe? Det aller meste av fraværet er jo gråsone-tilstander som nedstemthet og «vondter». Den minste delen av fraværet er alvorlige medisinske tilstander, og denne delen er det ingen som ønsker å stille spørsmål ved. Det høye norske sykefraværet ligger altså i gråsonene.

Det er bare arbeidstaker selv som vet om han er syk, og dermed arbeidstaker selv som bør ta valget om å jobbe eller ei. Det er grunnen til at jeg mener sykelønna bør reduseres til 80 prosent av lønna, i stedet for 100 som i dag.

LO har imidlertid ett svært godt argument mot å redusere sykelønna: Og det er at de mange lavtlønnbransjer ikke har tariffestet full lønn under sykdom. Høytlønte derimot, har det ofte. Ved å redusere sykelønna i lov, men ikke tilsvarende ved tariff, kan vi ende med at juristen får full lønn under sykdom mens kassadama ikke får det.

En slik situasjon ville vært svært urettferdig. Jeg tror alle grupper må ha en form for egenandel ved sykefravær. Men det må man løse problemet med bransjeulikheter. Den løsningen er det bare partene i arbeidslivet som kan finne. Foreløpig er de ikke en gang på sporet.