Flere unge med psykiske lidelser

«Jeg har hatt unge pasienter som mener de bør få uføretrygd på grunn av psykiske lidelser», fortalte Olav Gunnar Ballo, gjengitt i Nettavisen, «en av dem ble så fornærmet da jeg ikke gikk med på det uten å prøve behandling først, at vedkommende forlot kontoret i sinne».

Selvfølgelig ble det pasienten sint! Hvis du sliter i arbeidslivet og oppfatter sykdom som årsaken, vil uføretrygd gi deg økonomisk trygghet. Tanken på alternativet, å ikke klare å jobbe men heller ikke få trygd kan gi selv de sterkeste et lite sammenbrudd. Det betyr jo økonomisk ruin. Og nettopp her ligger problemet: Diagnoser utløser økonomiske rettigheter. «Følg pengene» heter et gammelt jungelord. Diagnoser utløser penger.

Først er det skolen og foreldrene som får penger. Penger til ekstra lærere i klasserommet, ekstra undervisning og ekstra mange fridager ved barns sykdom til foreldrene. Når barnet blir voksent utløser diagnosen rett til sykepenger ved arbeid (opp til et år), deretter arbeidsavklaringspenger (som kan vare i flere år) og deretter uføretrygd.

Her er det nok å se bakover på eget liv: Diagnoser gav meg nødvendig avbrekk i yrkeslivet da barna var små. Jeg var «utbrent» som det het den gangen, og legen skrev sikkert noe fint på latin som betydde sliten. Dersom jeg hadde valgt å jobbe permanent deltid da barna var små hadde jeg unngått disse sykemeldingene, fordi livet hadde vært mer håndterlig. Så hvorfor gjorde jeg ikke det? Fordi jeg ikke ønsket å gå ned i lønn. Fordi jeg ikke syntes jeg hadde råd. Penga bestemmer.

Nesten 70 prosent av de unge som mottok arbeidsavklaringspenger i perioden 2018–2022 hadde en psykisk diagnose, ifølge Riksrevisjonen. De lærde strides om det skyldes økning i psykiske problemer, om det skyldes økning i diagnostisering eller begge deler.

Diskusjonen er langt fra ny. Nestor innen klinisk psykologi, Siri Gullestad, skrev om dette i Morgenbladet rundt 2010 sitat: «Sykdomsdiskursen preger i stadig større grad den offentlige arena, der kamp om rettigheter utspilles med diagnoser som innsats,». I min bok «Det glade vanvidd» fra 2011 hadde jeg et lengre kapittel om overdiagnostisering innen psykisk helse (gratis utdrag kan leses her).

 I 2017 kom en solid forskningsrapport som viste at gutter født i desember hadde en markant høyere risiko for ADHD-diagnose enn de som var født i januar, selvfølgelig fordi guttene ble målt etter klassens gjennomsnitt. Jenter på sin side har lavere risiko for ADHD-diagnose. Så hva er ADHD? Jo det er en tilstand som innebærer «vansker med konsentrasjon, uro og/eller impulsivitet». Omtrent annenhver guttemamma bortetter vil vel tenke at det var en treffende beskrivelse av nettopp hennes sønn! Medisinen for denne tilstanden er ritalin. Salget av ritalin i Norge har økt med 175 prosent i årene 2004-2023. Follow the money! Er det noen som virkelig lever av over-diagnostisering så er det farmasøytisk industri.

«Finansieringsmodellen krever at vi setter diagnoser», skrev lege ved et distriktspysiatrisk senter Charlotte Lunde. Artikkelen hennes var en kommentar til en forskningsrapport som slo ned som en bombe i det arbeidspsykologiske forskningsmiljøet: Forskerne mente at å diagnostisere ungdom for psykisk lidelse øker risikoen for at de blir varig ufør som voksne.

Nå tenker du sikkert at dette var en spuriøs (falsk) sammenheng og at de tidlig diagnostiserte var de som ville blitt uføre uansett. Men denne rapporten var utført av det anerkjente Frischsenteret, som ved avanserte statistiske metoder klarte å avdekke at det var diagnosesettingen i seg selv så ut til å skape psykisk uhelse. Dette fant de blant annet ved å sammenlikne kommuner, der noen kommuner er «flinkere» til å diagnostisere enn andre.

Olav Gunnar Ballo sier at mange 15-åringer ikke klarer å smøre på brødskiva si sjøl. Det er dette som heter «lært hjelpeløshet», et klassisk begrep innen psykologien. Vi som jobber i høyere utdanning hører stadig fra studenter om hvilket voldsomt prestasjonspress de opplever.

En vanskelig oppgave kan hensette dem i en tilstand av sjokk, avmakt, sorg og depresjon. Spørsmålet er om de virkelig er så lite robuste at en alminnelig faglig utfordring gir psykiske problemer? Eller er de vokst opp i en kultur der henvisning til egen svake psyke gir dem fordeler? Grensene er flytende, en kultur som belønner offerrollen vil i seg selv skape psykisk sykdom. Hvordan vil det gå med disse unge menneskene i arbeidslivet?

Follow the money. Vår tids vekst i psykiske lidelser er delvis skapt av farmasøytisk industri. Og delvis av en velferdsstat som var ment å hjelpe de svake, men som på veien skapte et monster: Veksten i psykisk uhelse.

Olav Gunnar Ballo:

https://www.nettavisen.no/nyheter/fastege-olav-gunnar-ballo-all-psykologhjelpen-har-ikke-gjort-folk-sterkere-det-har-gjort-folk-svakere/s/5-95-2139738

Siri Gullestad, Morgenbladet: Lenke mangler på Morgenbladet.no, trolig fordi den er for gammel. Men kan den ligge i Atekst/Retriever, kanskje dere finner? Søk med sitatet, en gang mellom 2000 og 2012 i Morgenbladet.

Charlotte Lundes artikkel:

https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-7989-2021-01-05

Frischsenterets rapport:

https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/issn.1504-7989-2020-04-01

Mitt gratis utdrag fra boka Det glade vanvidd:

https://www.orjas.no/debatt/mitt-liv-som-psyk-reprise