Varsling mot Bollestad er maktkamp
Hvilket vern har ledere mot varslinger som egentlig er maktkamp? Varselet mot Olaug Bollestad vinner førsteprisen i «backstabbing».
Ifølge avisa Vårt land gjelder varselet «problematisk og kritikkverdig lederstil». Ifølge avisa Dagen har det lenge pågått en rå maktkamp i Kristelig folkeparti (Krf). Alle har levd godt med at Bollestad er utradisjonell og folkelig, men akkurat nå var det altså passende å sette en kniv i ryggen på henne.
Hva betyr dette magiske ordet «varsel»? Det stammer fra en lovparagraf i arbeidsmiljøloven om «varsling», som tilsvarer det engelske «whistleblowing». Reglene kom inn i loven i 2007 og skulle gjelde alvorlige forhold som korrupsjon og økonomisk kriminalitet. De som sa fra om slikt, skulle vernes mot gjengjeldelse etter reglene i loven.
Disse reglene gjelder også de ansatte i politiske partier. Krf har 13 ansatte, bare på Oslo-kontoret. De kan selvfølgelig varsle om Olaug Bollestad, selv om hun ikke er ordinært ansatt i partiet, men valgt. Krf har som de fleste partier også komplettert loven med sine egne regler om varsling.
Varslingsreglene misbrukes over en lav sko, når folk er sure på sjefer og kolleger. Det er utallige saker i norsk arbeidsliv der ledere har sluttet i jobben etter urettmessige og sladderaktige varsler om deres lederstil. Selv om loven aldri var ment å gjelde slike saker.
Nylig ba en rekke erfarne arbeidsrettsadvokater om endring i loven, slik at sakene om dårlig arbeidsmiljø og dårlig lederstil ikke blir omfattet av varslingsreglene. Andre advokater mener reglene er greie som de er, men at det er praktiseringen som er feil: Hver gang noen roper «varsel» skapes en voldsom brudulje med tilhørende millioner av kroner som ruller fra begge sider av bordet.
Denne uheldige bruken av varslingsreglene er altså diskutert i årevis i arbeidsrettsmiljøet. Dog har mange av de samme advokatene tjent rått med penger på nettopp problemet de peker på: At varslingsreglene gjør at triviell misnøye ender i en hengemyr av fakta-granskinger og juridiske dokumenter. Sluttsummen, i form av feite fakturaer til advokater og konsulenter, er det arbeidsgiver som sitter igjen med.
Bare tenk på Norges idrettsforbund, som brukte enorme ressurser på noe som burde vært løst over en kaffekopp. Sist var det lederen for selveste Arbeidstilsynet som trakk seg etter varsler om hennes lederstil.
Min egen bransje er en av de verste. Enhver liten krangel i universiteter og høyskoler ender i varsler. Det er bare å gå inn i bransjeavisa Khrono og søke seg fram til varslene som har gått veggimellom på landets største akademiske institusjoner.
Arbeidsmiljøproblemer og vanskelige ledere er ikke bagatellmessig, det bør behandles i riktige fora, som arbeidsmiljøutvalg og drøftingsmøter med tillitsvalgte. Ved å bruke varslingsinstituttet derimot, kjøres sakene fullstendig av sporet.
Det gjelder også i politikken. Ved å hviske det magiske ordet «varsling» kommer presseoppslagene. Trolig er det nøyaktig det varslerne i Krf har ønsket seg.
Det foregår altså et omfattende misbruk av varslingsreglene. Det får enda verre utslag i politikken enn i det vanlige arbeidslivet. Hvorfor? Fordi politikerne er valgt. Olaug Bollestad ble valgt til partileder av landsmøtet i Krf, med 188 stemmeberettigede delegater fra hele landet. Disse delegatene, partiets egentlige grunnfjell, har ikke bedt om at Bollestad skal gå av.
Et formelt varsel mot partilederen vekker betydelig presseinteresse. Det handler ikke om politikk men om person. Påstanden om problematisk og kritikkverdig lederstil er et angrep på Bollestads personlige integritet. Det er et råttent spill.
Hvis hun nå trekker seg, som følge av at varselet blir en for stor påkjenning, så har varslerne fått det som de vil. De har funnet en snarvei, utenom partidemokratiet, for å velte en leder.
Jeg håper inderlig at det ikke skjer. Jeg håper Olaug Bollestad blir sittende. Ikke fordi jeg vet det spøtt om hennes lederstil. Men fordi jeg synes varsling brukt som backstabbing er forkastelig.
Jeg skulle ønske Fru Larkin (Bollestads kallenavn) kunne bedt varslerne gå og ta seg en bolle. Men det kan hun ikke gjøre. Det motbydelige ved varsling på «lederstil» er nettopp at lederen ikke kan forsvare seg.
Landsmøtet som valgte henne blir også satt fullstendig på sidelinjen. Og det i en sak som er deres viktigste: Hvem som skal være leder i Kristelig folkeparti.