Østeuropeisk innvandring: Nå er det slutt

Nå reiser polakkene hjem. Den svake krona gjør Norge mindre attraktivt for østeuropeiske arbeidere. Men kan vi klare oss uten dem?

Det er ikke lenger særlig stas å veksle den norska lønna inn i polske zloty. Den eventyrlige arbeidsinnvandringen som startet i 2004, da EU utvidet med Polen og Baltikum, er over. Følgende for det norske arbeidsmarkedet kan bli dramatiske.

Østeuropeerne forlater oss nemlig samtidig som vårt eget behov for arbeidskraft bare øker. Stikkord er helse- og omsorg, reiseliv, bygg og forsvar. «Kamp om arbeidskraft» var utfordring nummer 1 da finansministeren la fram i Perspektivmeldingen 9. august.

Kompetansemangelen er her allerede. Blant flere faktorer er det nå særlig kronekursen som påvirker arbeidsmarkedet.

Den umiddelbare effekten av svak krone er kanskje mest tydelig i reiseliv. Å feriere i Norge er blitt billigere for både amerikanere og europeere, samtidig som det er blitt dyrt for nordmenn å dra til Syden.

Reiselivet opplever vekst, men de mangler kokker og servitører. Strengere regler for innleie, sterk økonomi i hjemlandene og dårlig vekslingskurs gjør det lite attraktivt for østeuropeerne å komme. Så hvor skal distrikts-hotellene hente folk da?

For byggebransjen, Norges største fastlandsnæring, er valutaeffekten anderledes. Byggekostnadene øker på grunn av svak krone, renta er høy og prosjektene vanskeligere å regne hjem. Tilsynelatende ikke noe stort problem at polakkene forlater oss, altså? Jo, det er det, fordi rekylen kan bli så kraftig.

Kompetansemangelen i byggebransjen kan nemlig bli prekær om to-tre år. Nå går mange ut av bransjen, både nordmenn og østeuropeere. Unge på videregående yrkesfag får ikke lærlingeplass, og slutter i utdanningsløpet. De som forlater bransjen blir vanskelig å få tilbake.

 Dagens nedgang i boligbygging er høyst midlertidig, oppgangen vil bli brå og brutal. Og da vil neppe arbeidsinnvandringen redde oss, slik den har gjort før.

Håndverkere og renholdere, kokker og servitører: Dyktige arbeidsfolk i Øst-Europa har jo ikke bare sitt hjemland, men hele kontinentet som nedslagsfelt. Norge er blitt mindre attraktivt enn før, fordi veksten er sterkere andre steder og fordi en svak krone reduserer lønna når pengene skal brukes.

Så nå er vi kanskje over i den nye normalen: Vi må klare oss med dem vi er. Syke og skrale og ikke særlig arbeidsføre. Rekordhøyt sykefravær og rekordmange uføre, det er Norge det.

Den ikke-europeiske innvandrerbefolkningen, med somaliere og pakistanere som de største gruppene, har en påtakelig lav yrkesdeltakelse i forhold til etnisk norske. Det var da også finansministerens fromme håp da han la fram perspektivmeldingen, at disse innvandrerne fra fjernere land skal jobbe mer. Det ville monnet, det!

Problemet har vært adressert siden den første Brochmann-rapporten i 2011, da sjokktallene kom om uføreandelen hos innvandrerbefolkningen fra Afrika, Midt-Østen og Pakistan. Fortsatt mangler vi oppskriften på hvordan disse gruppene skal fungere bedre i arbeidsmarkedet.

Da NRK Dagsrevyen presenterte Perspektivmeldingen handlet det mest om mangel på folk i helse og omsorg,. Jeg er mer bekymret for mannskapsmangelen i bygg og forsvar. Eldrebølgen, med sitt enorme behov for helse- og omsorgsarbeidere, kommer tross alt til å løse seg selv. En dag er de store etterkrigsgenerasjonene gått i graven.

Men jeg lurer på hva slags land vi gamle overlater til de unge: Behovet for klimatilpasninger (vei og flomsikring), utskifting av infrastruktur (offentlig vann/kloakk), og behovet for gode boliger krever like flinke folk som helse- og omsorgsbransjen.

Jeg melder meg frivillig i klubben for en uverdig alderdom, hvis det kan sikre mine barnebarn rent vann i springen, prima sykehusbehandling og en god bolig. Det kalles prioritering, det vi må gjøre nå.

Viktigst av alt er å sikre landet med et godt militært forsvar. Jokeren i arbeidsmarkedet de neste årene er forsvaret, der det nå er vedtatt voldsom vekst, etter fire tiår med langsom nedbygging. I tillegg til militært personell får forsvaret et enormt behov for underleveranser fra sivil sektor, som IT og bygg.

Man kan nemlig ikke bygge en hær uten kaserner. Nå kan vi angre nå, på den naive utfasingen da Forsvarsbygg solgte unna anleggene i rekordfart.

Så mens polakkene bygger opp sitt eget land, eller jobber i Tyskland og Nederland i stedet for hos oss, må vi rett og slett ta oss sammen og jobbe mer.

La aldri en krise gå ubenyttet hen, som det gamle jungelordet lyder. At polakkene drar gir oss et kraftig spark bak, kanskje nettopp det sparket vi trenger.