Familien Nerdrum på NRK: Genialt TV

Jeg har sett siste episode av serien Familien Nerdrum på NRK to ganger. En venn av meg har sett episoden fire ganger. Dette er genialt TV. Den store, mystiske Odd Nerdrum går krakilsk i oppløsning foran seerne som en treåring som skriker etter godteri i butikken. Vi forstår plutselig hva det koster omgivelsene å forholde seg til en så egosentrisk person, full av innfall, plutselige helomvendinger og grenseløse krav.

En slik oppførsel er han ikke alene om. Vi har alle en i familien som er slik, og gjerne i den eldre garde. Når Nerdrum sier «Eier han ikke respekt, eller?» om den hardtarbeidende direktøren ved museet, eller kjefter kontinuerlig på kona som sjåfør fordi «det blåser sånn» inne i bilen, er det gjenkjennelig. For ikke å snakke om det sutrende mantraet «Jeg er 80 år, man behandler ikke en mann på 80 år slik», etter at alle har stått på pinne for ham fra morgen til kveld.

Odd Nerdrum som kunstner er utskjelt gjennom femti år, fra han startet karrieren på 60-tallet til han i dag er forsiktig anerkjent også i eliten av museuemskuratorer og kunstkritikere. Men Nerdrum har alltid hatt et marked og kunnet leve av kunsten sin, i motsetning til de fleste andre billedkunstnere i samtiden.

Nerdrum slo for alvor gjennom med «Mordet på Andreas Baader», et enormt maleri som skapte så mye debatt at det endte med å bli sensurert. I avisene den gang ble han hardt fordømt, ikke fordi han fremstilte terroristen Baader som et offer, nei, på grunn av malerstilen! «Mord i brun saus» skrev kunstkritikeren hånlig i Aftenposten. Odd Nerdrum var tydelig inspirert av de store malerne Rembrandt og Caravaggio, noe som for 70-tallets modernistiske offentlighet var en utilgivelig synd.

Debatten den gang virker bare komisk i dag. Verk som «Selvportrett i gylden skrud» med krum erigert penis, «Morgen på dritskjær» med vakre, nærmest sakralt opphøyde mennesker som bæsjer lange kabler gav de fleste av oss hakeslepp, ved den overraskende kombinasjonen av klassisk malerstil og tabubelagte motiver. Malerstilen, inspirert av barokken, slår an blant folk flest nærmest uavhengig av motiv og det er nok penselføring og komposisjon, mer enn motivene, som har gjort Nerdrum så folkekjær.

Den kunstfaglige modernistiske eliten derimot, har fordømt Nerdrum så hardt og gjennom så mange tiår, at han har grunn til å føle seg som et offer. Kretsen rundt ham har på sin side opphøyd ham som en profet. Men i serien Familien Nerdrum på NRK avmystifiseres han grundig. Nerdrum er så inderlig menneskelig i sin selvopptatte sutring. Hans mangler fullstendig empati og forståelse for andres harde arbeid. Det går særlig ut over mueseumsdirektøren Martin Romberg, som hadde fortjent en medalje for evnen til selvkontroll rett før museumsåpningen i seriens siste episode.

Vi har vel alle en slik person som gamle Odd i familien. De fleste storfamilier rommer en tyrann. Slik blir den eksentriske familien Nerdrum en historie om oss selv og det å være menneske. Forskjellen på familien Nerdrum og oss andre er imidlertid pengene. Og dette elementet underspilles dessverre i serien.

For når eldstesønnen Bork bygger steinmurer og legger skiferheller fra morgen til kveld, mens hans kone pusler med geitene og søsteren Aftur fyller dagene med å skrive småsøte amatørdikt, så er det noen som holder familieskipet økonomisk flytende. Man kan nok leve av å legge skiferheller, men da fakturerer man kunder og kjører håndverkerbil. I familien Nerdrum legger man med skiferhellene bare i egen hage, og man kjører likevel rundt i en nyere Mercedes. Den store malerens penger holder resten av familien godmodig fastspent i en vakker og tilbakeskuende idyll.

Pengene gjør det mulig for barn og svigerbarn å pusle rundt med sine hobbyer på heltid, mens de degger om og tjener sin elskelige tyrann i kjortel og bredbremmet hatt. Odd Nerdrum er en pengemaskin. Uten det elementet hadde han nok sittet ensom i en kommunal omsorgsleilighet og klaget på de ansatte i hjemmehelse-tjenesten, i stedet for å sitte i atelieet og klage på sin museumsdirektør. Nerdrum inntar kontinuerlig offerrollen, og i denne sammenhengen, der alle dyrker ham, gjør sutringen ham inderlig menneskelig og hylende komisk.

Familien Nerdrum er på ingen måte en ulykkelig famlie, de øvrige famliemedlemmene ser ut til å ha en sunn psykologisk distanse til «vår far» som de sier. Med unntak av sønnen Øde, en driftig og oppegående kar, er de andre svært så alminnelige. De er bent fram ganske  kjedelige, tross sitt arkaiske stive riksmål, sine skinngevanter og fortidsinspirerte klær. Spenningen rundt byggingen og åpningen av museet holder TV-serien gående, med yngstesønnen Øde som en en bærende figur det er lett å like.

Øde, i likhet med moren Turid, forholder seg til verden slik den er, mens de andre dukker unna og forsvinner i i  landbrukssysler a la 1700-tallet og diktsalonger. Det har tatt ett år for TV-teamet å følge familien, og fremstillingen er selvfølgelig bestemt i klippen. Det kan altså hende at Aftur, hennes pregløse mann Daniel, den vakre men like pregløse storebror Bork og hans geitepassende kone har skjulte og spennende sider klipperne valgte å ta vekk.

Når denne serien har blitt en enorm suksess, med seertall som bare overgås av «Året med kongefamlien» på NRK, så er det ikke bare fordi den er god. Æren må først og fremst tilfalle Odd Nerdrum selv, fordi hans voldsomt store produksjon gjennom seks tiår er noe så sjeldent som folkelig appellerende og provoserende samtidig.

All ære til familien Nerdrum. De slapp serieskaperne inn i sitt private liv og tar kostnaden ved å bli beglodd, vurdert og diskutert i de tusen hjem. Det gjorde de, tror jeg, utelukkende for å få blest om museet.

Museet ligger i Stavern, og jeg har besøkt det flere ganger. Enten elsker du det, eller så løper du ut ved møtet av det første bildet av en ung mann med tarmene på asfalten og amputerte lemmer. Jeg anbefaler museet varmt. Jeg går raskt forbi de verste motivene, for å fordype meg i de store tablåene i drømmeaktige landskap. Ved inngangen kan du faktisk kjøpe en ekte Nerdrum-kjortel, sydd av hans faste skredder. Det er å håpe at denne serien løfter besøkstallene ytterligere. Det fortjener kunsten til Nerdrum, og det fortjener jamen også arbeidsmaurene bak det hele: Kona Turid, sønnen Øde og daglig leder ved museet Martin Romberg.

Vedr. bindinger: Jeg mottok i desember 2024 et mindre beløp i honorar for å skrive et kapittel til museets antologi om Nerdrum, støttet av Fritt Ord.. Det er altså en helt annet tekst enn denne. Oppdragsgiver var museumsdirektør Martin Romberg.