Ingeborg Dalheim i Det Norske Solistkor: Fast ansatt eller oppdragstaker?

Ingeborg Dalheim var sanger i Det Norske Solistkor i 17 år før hun plutselig ikke fikk fornyet kontrakten. Som selvstendig næringsdrivende hadde hun ingen rettigheter. Men var hun næringsdrivende, var hun ikke en helt vanlig arbeidstaker? Det spørsmålet har versert i to rettsrunder, og dommen fra lagmannsretten ventes i slutten av januar.

Det Norske Solistkor er anerkjent både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Ingeborg Dalheim har hatt oppdrag fra dem jevnt og trutt siden 2007. Hun sendte faktura i stedet for å motta lønn, slik de fleste kollegene også gjorde. Solistkorets ledelse mener alderen hennes har endret stemmen hennes, slik at den ikke lenger er like god og avsluttet altså arbeidsforholdet.  Ifølge ledelsen er altså Solistkoret enerådende i disse vurderingene.

Jusen i dette handler ikke om sangstemmen, men om det mer nerdete spørsmålet om Dalheim var arbeidstaker eller oppdragstaker i koret. Hvis retten finner at hun er arbeidstaker er konsekvensen også at hun er fast ansatt. Dersom dommen går hennes vei må trolig hennes tidligere kolleger i solistkoret også bli fast ansatt. Ikke rart at saken er viktig, for både fagforeningen hennes og for ledelsen i koret!

I noen bransjer innen kunst finnes det knapt fast ansatte. Ingen har for eksempel hørt om en fast ansatt kunstmaler. Men innen scenekunst som teatre og orkestre er fast ansettelse helt vanlig. Solister på den norske opera har fast ansettelse til de går av med pensjon når de er 52 år, mens de som synger i operakoret er fast ansatt til pensjonsalderen på 56 år.

Så hvorfor er ikke sangerne i Det Norske Solistkoret fast ansatt? Du tror kanskje at det er fordi det står i kontrakten at de er næringsdrivende? Det er feil svar. Det er realiteten som avgjør, ikke hva noen har skrevet på papiret. Det lærte ledelsen i Aleris (senere kalt Stendi) til gangs i en av de største arbeidsrettssakene etter krigen: Saken om omsorgsarbeiderne i Aleris/Stendi var oppdragstakere slik de hadde skrevet under på, eller om de var å betrakte som arbeidstakere. Etter flere rettsrunder bestemte retten at de var arbeidstakere. Høyesterett bestemte nylig også hvilken økonomisk etterbetaling som nå venter dem.

Kunst, kultur, events og TV-produksjon ... alle er typiske bransjer der arbeidsgiver ønsker å slippe å være arbeidsgiver og heller kjøpe inn folk som godtar å være selvstendig næringsdrivende. Proffdanserne i Skal vi danse for eksempel, hadde kontrakter som næringsdrivende for en uke av gangen da jeg var med i produksjonen høsten 2021. Proffdanserne setter av flere måneder i kalenderen, men vet jo ikke når akkurat deres kjendis-deltaker ryker ut. Når det skjer er proffdanseren arbeidsledig på dagen.

Hvis folk er arbeidstakere, som faste eller midlertidige, har de rett til overtidsbetalt, feriepenger og pensjon (det siste varierer i omfang med arbeidsgiverens ordninger). Enda viktigere er det nok for mange at de da har bedre dekning ved sykdom. Hvis de er å anse som fast ansatte (altså ikke midlertidige) har de også oppsigelsesvern. Da er det strenge krav til hva som skal til for å få sagt dem opp.

Spørsmålet om hva som skal til for å få sagt opp kunstnere i fast stilling kom for alvor opp da åtte skuespillere på Nationaltheatret ble sagt opp av teatersjefen Toralv Maurstad i 1979. Han syntes ikke de passet i ensemblet lenger. Kun en av dem, Veslemøy Haslund, endte i rettssak med teateret, og hun tapte i Høyesterett i 1984 og fratrådte stillingen sin. Men hun tapte med minst mulig margin, med 3 mot 2 stemmer i Høyesterett. Og selv om sangeren som nå venter på dommen, Ingeborg Dalheim, tapte i tingretten, så slapp hun å betale saksomkostninger. Det er en liten delseier midt i tapet. Tingretten mente nemlig at hun hadde god grunn til å få saken prøvet.

Når man først er å anse som arbeidstaker må man ansettes fast, som hovedregel. Men det finnes unntak og et av unntakene gjelder idrettsutøvere, en gruppe som jo likner litt på kunstnere.

Det norske skilandslaget er avhengig av å ha de aller beste utøverne til enhver tid. Klart de ikke kan være fast ansatte da, da ville jo Oddvar Brå sluttet på landslaget først i fjor, da han fylte 72 år! Men også i idretten er idrettsutøverne som hovedregel arbeidstakere, ikke oppdragstakere. Det å være arbeidstaker, selv om det er midlertidig, gir dem full lønn under sykdom, pensjonsrettigheter og feriepenger.

Ledelsen ved solistkoret mener altså at Ingeborg Dalheim har fått endret stemmen på grunn av alder, slik at den ikke passer i ensemblet lenger. «Det å forvente at en kvinnestemme over en viss alder ikke lenger er verd å høre på, stammer fra gammeldagse fordommer», sa Ingeborg Dalheim selv til bladet Ballade. Selv om det ikke er dette rettssaken handler om, men det mer tekniske spørsmålet om arbeidstaker/oppdragstaker, er synspunktene likevel interessante.

Kan Dalheim ha noe rett her? I USA ble opptaksprøver for å spille i klassiske orkestre vanlig på 1950-tallet, og på 70- og 80-tallet innførte mange en gardin mellom musikeren og juryen, for at lyden alene skulle avgjøre hvem som ble ansatt. Et forstyrrende element som kjønn ble altså tatt ut, ved at juryen ikke så hvem som spilte. Ryktene sier at de også måtte legge et teppe på gulvet, slik at ikke lyden av musikerens sko kunne avsløre om det var kvinne eller menn. Forskning på Harvard i ettertid konkluderer med at denne praksisen økte kvinneandelen blant nyansatte med tretti prosent. Kunst er et område som er sårbart for nettopp fordommer.

Så er Ingeborg Dalheim utsatt for gammeldagse fordommer, slik hun selv mener? Eller ligger det i kunstens natur at sangerne ikke kan ha fast jobb, slik ledelsen i koret mener?

I slutten av januar får vi dommen. Den kan få konsekvenser for ikke bare Det Norske Solistkor, men også for en rekke kunstscener som kommersielle teatre og danseensemble.