Yrkesskadeerstatning: Kvinner og menn
Hvordan skape oppmerksomhet om noe som er veldig urettferdig, men som gjelder ganske få? 8. mars er kvinnedagen. Reglene for yrkesskadeerstatning diskriminerer kvinner.
En mannlig pasient gikk plutselig til fysisk angrep på en kvinnelig sykepleier. Angrepet ble beskrevet av vitnene som et rent drapsforsøk. Han slapp ikke taket kvinnen før kollegene klarte å frigjøre henne. Hun hadde da mistet bevisstheten.
Hun utviklet posttraumatisk stressyndrom etter overfallet og klarte ikke lenger være i arbeid. Hun søkte yrkesskadeerstatning. Hun fikk avslag hos NAV. Deretter fikk hun avslag i klageinstansen til NAV. Prosessen i seg selv var en stor påkjenning, det tok jo flere år å få en avklaring.
Det er vanligvis fagforeningen som hjelper folk i slike saker, fordi de er så kompliserte. Saken til denne kvinnen handler om vilkår i diagnosemanualer satt opp mot trygderettslige regler. Det er umulig lesning for folk som hverken kan psykiatri eller trygderett. Ikke rart at journalister flest faller av og finner enklere ting å skrive om.
Må det virkelig være så vanskelig som for denne kvinnen, når hendelsen var så grov? Når de fleste av oss ville gjort hva som helst for å skjerme oss selv eller våre nærmeste for å ha det sånn på jobben? Stridens kjerne er om det er direkte årsak mellom denne ene enkelthendelsen og senere sykdom. Her er beviskravene strenge.
I Folketrygdloven, §13-3, annet og tredje ledd heter det: «Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet» (min utheving).
En «plutselig eller uventet ytre hending» på jobben altså. Som ulykker, fall og fysisk vold. Utagerende brukere og pasienter er farligere for kvinner enn for menn. Fordi kvinner er fysisk svakere. I tillegg kommer at omsorgs- og helseyrkene er undervurdert i HMS-arbeid generelt. Det er jo i disse sektorene det er et stort flertall kvinner.
I de typiske kvinneyrkene er fokuset på pasientenes rettigheter større enn fokuset på de ansattes sikkerhet. Men også i de mer banale sakene om tunge løft og fall kommer kvinnene dårligere ut enn menn i skadestatistikken.
Den erfarne sykepleieren Monika D. Sjøenden fikk kneskade da hun skulle løfte en pasient på 175 kilo opp av en intensivseng. Løftet var nøye planlagt og pasienten hadde fått nøyaktige instruksjoner. Pasienten gjorde noe helt annet enn hen hadde fått beskjed om og Monika reagerte på instinkt for å beskytte pasienten fra å falle i gulvet.
Kombinasjonen av en uheldig vridning og den tunge belastningen rev av korsbåndet i kneet, skadet menisk og gav indre blødning. Flere år senere klarer hun fortsatt ikke jobbe 100 prosent, ifølge reportasjen i avisa Klassekampen.
Monika D. Sjøenden har, slik jeg forstår saken, fått endelig avslag på yrkesskadeerstatnig.
Sykepleieren som ble forsøkt drept på jobb derimot, fikk medhold i tredje runde, da saken endte i trygderetten.
HMS-arbeidet skal dekke både faren for sykdom og skader ved vanlige arbeidsoppgaver, men også forebygge risiko for ulykker. Men hva hvis farene er en del av jobben i seg selv? Da taper arbeidstaker. Som lederen i Sykepleierforbundet skrev i Altinget nylig:
9 av 10 som får godkjent yrkessykdom er menn (...) Samtidig får sykepleiere – som til overveldende stor del består av kvinner som bærer, løfter og står i akutte situasjoner – stadig avslag. Hvorfor? Fordi skadene deres anses som «forventede» (sitat slutt).
Med andre ord, har du en særlig farlig jobb må du bare regne med å bli skadet. En særlig utsatt gruppe er de som jobber med rus, psykiatri og utagerende utviklingshemmede. Vernepleiere, sykepleiere og omsorgsarbeidere i denne sektoren har en jobb der overfall kan skje uten varsel. HMS-arbeidet står ikke i forhold til farene.
Da de store sentralinstitusjonene ble nedlagt på 70- og 80-tallet ble omsorg og pleie flyttet fra miljøer med mange ansatte og inn i pasientenes hjem, gjerne kommunale leiligheter der den ansatte arbeider helt alene med pasienten. HMS-risikoen for ansatte i en slik desentral struktur ble hverken forstått eller utredet.
Tunge, sterke mannlige pasienter er livsfarlig for kvinnene som yter helsetjenester. I hjemme-helsetjenesten kan også pårørende være en risiko. En rusavhengig kriminell sønn som bor hjemme hos mor kan utgjøre en direkte fare for den ansatte.
Disse ansatte jobber under stort tidspress. Hverdagen er full av nestenulykker. Tenk deg å balansere en full middagstallerken i en overmøblert stue mens den demente uheldigvis kræsjer rullatoren inn i deg? Dersom du skader deg er det «forventet». Dermed gis det ingen erstatning hvis du blir ufør.
Helse, omsorgs og oppvekstetatene gjennomsyres av samme sykdom: For dårlig HMS-arbeid. Sektoren svikter også sine ansatte fordi hovedfokus er på brukernes behov.
For dem som abonnerer på Klassekampen er det bare å søke i arkivet på «Yrkesskadeerstatning». Avisa har journalister som klarer å fordype seg i vanskelig stoff og gjøre det forståelig. Anbefales! Høringsnotatet fra departementet i sommer gir også en god oversikt over saken.
Reglene for yrkesskadeerstatning må endres, noe ulike regjeringer har erkjent, men ikke prioritert. Sist ute er høringen av revidert liste over godkjente sykdommer, som regjeringen sendte ut sommeren 2024. Foreløpig har ingenting skjedd.
Og 8. mars? Vel, foreløpig har jeg ikke sett en eneste parole som gjelder denne saken. Selv om den er en viktig kvinnesak og et forhold som særlig gjelder de ansatte innen helse- og omsorgssektoren.