Kommentariat og integritet: Hans Petter Sjøli i VG søker jobb i SMK
Kommentator i VG Hans Petter Sjøli søkte jobb hos statsministerens kontor (SMK), uten å orientere arbeidsgiver om søknaden. Fristen gikk ut 31. januar. Samme dag hadde han saken “Gamechanger på tronen” på trykk i VG. Den 4. februar kom saken “Støres sylskarpe tropp” fra Sjølis hånd og 7. februar kom “Arbeiderpartiets elleville uke”. Alle panegyrisk rosende saker om Arbeiderpartiet generelt og statsministeren spesielt.
Nettavisa Altinget avslørte saken (trolig gjennom å be om den den offentlig tilgjengelige søkerlista) og dermed ble det helt tyst fra Sjøli og VG.
Medier som NRK, Aftenposten, VG og Nettavisen lever av å rigge debatter. Men aldri om seg selv. Når de selv gjør noe klanderverdig er det tyst i hovedmediet mens debatten går på Facebook. Hva verre er: Konkurrerende medier skriver alltid veldig snilt og pent når bransjefolk dummer seg ut.
Selv i tøffe Nettavisen har jeg blitt bedt om å fjerne navn og bilde, når jeg skal kritisere en journalist. Oslo er en liten by og vaktsjefen som skal gjøre klar saken er kanskje omgangsvenner med den jeg skriver om. Man må dessverre til sosiale eller alternative medier som iNyheter for å finne den skarpeste mediekritikken.
Hans Petter Sjøli fikk så hatten passet av Kjetil Rolness og Alex Iversen på Facebook. De mente Sjøli i trolig skrev sakene for å smiske seg inn i ny jobb. Eller at han i beste fall bare var så sløv om egen hablitet at det nærmet seg total IQ-kollaps.
Saken har altså vært en veritabel snakkis. På Facebook-kontiene til Kjetil Rolness og Alex Iversen har folk veltet seg i forakt og latter over Sjøli.
Men i VG er det tyst om saken. Vi kan lese i andre medier at Sjøli nå ikke skal dekke politikk på en stund. Vi kan altså anta at arbeidsgiver VG mener han burde latt være å skrive en rekke av de sakene som allerede er publisert.
Men hvorfor debatteres ikke dette, i en godt rigget debatt, på VGs egne flater? En profilert kommentator som Sjøli burde tåle det, i hvert fall hvis han jobber i et miljø med psykologisk trygghet. Men akkurat det er vel mangelvare i VG om dagen.
Gode organisasjoner lærer av sine feil. Dårlige organisasjoner dysser dem ned. Sjølis første reaksjon på egen Facebook-konto var arrogant og sleivete, og er nå fjernet. Sjøli hadde fortjent kvalifisert motstand, men på en debattflate der folk er i stand til å oppføre seg.
Sjøli skrev i sitt forsvar på egen Facebook-konto at stillingen han søkte var administrativ, ikke politisk. «Regjeringen går, byråkratiet består». Jeg har (som headhunter) rekruttert nettopp en slik kommunikasjons-stilling som han nå søker, den gang for et departement. Statsråden var da tungt inne i beslutningen.
Jeg antar at statsministeren eller hans politiske rådgivere vil være like tungt inn i beslutningen på den stillingen Sjøli har søkt, selv om den er en del av byråkratiet.
Selvfølgelig må journalister kunne søke andre jobber. Men hvordan skal vi som lesere da kunne stole på at de er uavhengige? Habilitet handler ikke så mye om hva du har gjort før, som om hvor du har tenkt deg senere. Hvem skriver du for, dine lesere eller en mulig fremtidig arbeidsgiver?
Hva mener Sjøli selv, og hva mener hans sjefer, om hvordan habiliteten skal sikres for VGs kommentatorer? Og særlig nå, når de nedbemanner? Kan egen stillings-utrygghet gjøre at journalistene bruker avisa til å markedsføre seg selv overfor mulige nye arbeidsgivere? Hva tenker VGs ledere om det? Det vet vi ikke, for de vil ikke snakke om det.
Norske avishus går glipp av mange gode debatter når de dysser ned hendelser om dem selv. «Fram i lyset, tål å få deg en på trynet» burde være et mantra i en god redaksjon. Men det forutsetter også gode ledere som tar vare på sine folk underveis og etterpå. Det er vel kanskje nettopp det som er problemets kjerne i avishuset VG.