Berit Kjøll: Svart belte i PR
Varslersaken i idrettsforbundet kostet 1,1 millioner kroner i advokatutgifter. Forbundets advokat, Jan Fougner, konkluderte med at hele greia bygget på en misforståelse.
Når noen sender et varsel etter arbeidsmiljølovens § 2-A , er arbeidsgiver forpliktet til å behandle varselet. Men en slik behandling innebærer også å vurdere om det overhodet er en varslingssak innenfor det lovparagrafen dekker. Ofte er svaret nei, selv om varsleren bruker ordet «varsel», så gjelder saken noe helt annet. For eksempel en klage, en faglig uenighet, en arbeidskonflikt eller en ren maktkamp.
Varselet i Norges idrettsforbund handlet om at styremedlemmet Marco Elsafadi beskyldte en ansatt for ordrenekt foran idrettspresident Berit Kjøll. Javel? «Varselet» fra den ansatte var altså en klage på et styremedlem fra en ansatt. Det er ikke ulovlig for ansatte å klage på styremedlemmer, og det kan av og til være helt på sin plass. Men fordi den ansatte her hadde kalt det et «varsel» så behandlet ledelsen i idrettsforbundet saken som om Elsafadi hadde vært anklaget for korrupsjon eller svindel.
Hvorfor ble denne saken så stor? Hvorfor ble den ikke løst over en kaffekopp, slik forbundets advokat Jan Fougner lakonisk bemerket at den burde ha blitt? Kanskje fordi noen hadde interesse av å «få noe på» styremedlemmet Elsafadi? I så fall snakker vi om varslingssak som ledd i en maktkamp: En avansert og giftig form for PR-arbeid foran idrettstinget 2.-4. juni i år.
På dette idrettstinget skal det velges nytt styre, herav også ny president i idrettsforbundet. Her står det mellom den hittil nokså ukjente Oslo-jenta Zaineb Al-Samarai og den sittende næringslivs- og lederveteranen Berit Kjøll.
Det er få norske næringslivsledere som har brukt så mye tid og krefter på merkevarebygging av seg selv som nettopp Berit Kjøll. Hun fikk kritikk for dette i sin rolle som styremedlem i Aker Holding i 2009, da hun sendte en faktura fra Geelmuyden Kiese på om 740 000 kroner til departementet. Som kommentator i E24 skrev jeg den gang saken «Berit Kjøll: Stakkars dame».
Mer enn fire år senere, en høstdag i 2013 fikk jeg en telefon fra den samme Berit Kjøll. Hun ville ha en samtale. Jeg lurte på hva det gjaldt? Nei, hun ville ikke snakke om dette i telefon sa hun overstrømmende vennlig, hun ville treffe meg personlig. Om ikke jeg kunne komme ut til henne på Fornebo for en prat, til Huawei, der hun var direktør? Dumme meg, som var frilanser på den tiden, trodde det gjaldt et oppdrag. Jeg dro altså ut og møtte henne.
Det var ikke et oppdrag. Berit Kjøll ville ha slettet saken jeg skrev i 2009. Jeg skjulte hvor paff jeg ble. Hun hadde altså dratt meg ut på Fornebu, uten å ville si hva det gjaldt, for å be meg pusse hennes egen CV. Jeg ba henne spørre sjefredaktøren i E24 i stedet, jeg hadde jo sluttet i E24.
Vi var noen idioter både sjefredaktøren i E24 og jeg, for vi endte med å etterkomme kravet hennes, i hvert fall delvis, ved å endre overskrift. Det samme året, leste jeg senere, hadde hun fjernet teksten om Aker-saken i egen omtale på Wikipedia.
Kritikken mot hennes merkevarebygging av seg selv toppet seg igjen da hun ble valgt til president i Norges idrettsforbund. Hennes skjulte PR-kampanje før valget ble gjenstand for hard kritikk i etterkant.
Berit Kjøll har altså svart belte i PR. Men det har sannelig også hennes motkandiat Zaineb Al-Samarai. Hun jobber faktisk som PR-rådgiver til daglig. Al-Samarai gjentar og gjentar frasene om sin bakgrunn på Holmlia med fattige foreldre. Hun ser ut som en særlig sympatisk utgave av nabojenta på Oslo Øst, mens Kjøll ser ut dama som råkjører med Porchen i stille villastrøk. Gjett om Al-Samarai spiller på den forskjellen mellom de to i fremtoning. For forskere på PR og kommunikasjon kan fortelle hvor mye utseende og stemmebruk betyr i valget av ledere.
Berit Kjøll har brukt et helt liv på å pusse imaget av seg selv. Nå har hun gått for langt, viklet seg inn i litt for mange småløgner og tatt litt for mange uoverveide beslutninger om hva som skal sies fra talerstolen. Det er nesten litt underholdende når nettopp hun fremholder at ærlighet er hennes viktigste verdi.
Al-Samarai er 35 år og har ingen lederbakgrunn, kun erfaring fra politikk og PR. Hun er en typisk broiler, men smart nok til å merkevarebygge seg selv som folkets røst. Det er altså to PR-eksperter som skal kjempe om å lede idretten, denne folkebevegelsen basert på dugnad og frivillighet.
Dette minner om valget i USA: Er det virkelig ikke mulig å hoste opp noe bedre enn Biden og Trump i et så folkerikt land? Er dette det beste de har, når den ene ter seg som en svekket olding og den andre beviselig er klin gæern?
Er dette det beste vi har i norsk idrett? Er det virkelig ikke mulig å finne en mer erfaren leder enn Al-Samarai for å erstatte den konfliktskapende Berit Kjøll? Mangelen på gode lederkandidater i en organisasjon er et sykdomstegn. Noe er alvorlig galt i Norges idrettsforbund.
Kilder:
Hele greia bygget på en misforsståelse: https://www.nettavisen.no/sport/kostbar-varslersak-lagt-dod-i-idrettsforbundet-involvert-styremedlem-etterlyser-ansvar/s/12-95-3424364909
Varslet handlet om at en ansatt beskyldte ... https://www.nrk.no/sport/brukte-over-en-million-pa-en-_misforstaelse__-tar-ikke-selvkritikk-1.16359885 Ifølge Al vg.no
Faktura fra Geelmuyden Kiese i Akersaken 2009: https://www.nettavisen.no/nyheter/faktura-kroll-for-berit-kjoll/s/12-95-2682364
Min sak fra E24 i 2009 om Berit Kjøll: https://e24.no/naeringsliv/i/oRgEBR/stakkars-dame
Fjernet omtale av seg selv på Wikipedia: https://www.dn.no/pr/berit-kjoll/pr/norges-idrettsforbund/fjernet-egen-rolle-i-aker-konflikten-fra-wikipedia/2-1-615990
Skjult kampanje for å bli president: https://www.dagbladet.no/sport/stoppet-skandalen-hennes/72524234
Ærlighet som viktigste verdi: https://www.nettavisen.no/sport/saltvedt-reagerer-pa-kjoll-kommentar-det-er-sandkasse-niva/s/5-95-1077483
Al-Samarai jobber med PR til daglig: . https://www.stormcom.no/zaineb-alsamarai