Skjult kamera på sykehjem i Brennpunkt
NRK Brennpunkt sprer både skrekk og bifall i omsorgs-Norge. I går onsdag 25. januar ble det sendt klipp fra et sykehjem i Larvik, filmet med skjult kamera. Det var montert i all hemmelighet av NRK. Blant de ansatte er meningene delte om skjult kamera, går det fram i en reportasje i Østlandsposten i dag.
Ansatte i hjemmehelsetjenesten i Oslo ble filmet uten å vite det i sendingen som gikk forrige onsdag, 19. januar. Deres mest uheldige dag på jobben ble altså sendt på riksdekkende TV. Hvor mange timer med god omsorg ble klippet vekk, for å vise den ene scenen der pleieren opptrådte uvennlig og uprofesjonelt?
Sjefene i Larvik kommune gjorde noe uvanlig i forkant av sendingen om sykehjemmet: De gikk til motangrep mot Brennpunkt: Ifølge Østlandsposten tar kommunens ledelse sterkt avstand fra bruk av skjult kamera. De episodene og historiene vi ser er tatt ut av sammenheng og viser ikke den gode omsorgen som også gis» hevder kommunalsjef i Larvik, Guro Winsvold.
Skjult kamera bør ifølge pressens egne regler kun brukes når det er tvingende nødvendig for å avdekke et forhold. Den klassiske situasjonen som rettferdiggjør skjult kamera er når ledere lyver, eller når et miljø er helt lukket for innsyn.
La oss ta ren løgn først: Imanene i Kadra-saken tok sterk avstand fra omskjæring av jenter når journalistene spurte. Skjult kamera viste at de presset jenta til å si ja til foreldrenes krav om å la sitt underliv bli lemlestet.
Lederne i helse-Norge lyver ikke på den måten. Men de kan uttrykke seg bastant i generelle vendinger, som «slikt skal ikke forekomme» og «vi gir god omsorg». Og de kan gjemme seg bak taushetsplikten. Det kan være frustrerende nok både for pressefolk og pårørende, men i et samfunn med både stillingsvern, varslingsvern og høy organisasjonsgrad, er det fullt mulig å få ansatte til å snakke. Heldigvis.
Det er stadig episoder i offentlig sektor (stat og kommuner) der sjefene misforstår reglene og tror de kan kneble ansatte. Sivilombudet gir klar beskjed når sjefene går for langt. Ytringsfriheten står rettslig sett mye sterkere enn det mange ansatte er klar over, noe som også ble påpekt av ytringsfrihetskommisjonen.
Brennpunkt-redaksjonen kunne gjort en rekke andre valg, som ville vist tilstanden i omsorgen uten å sende bilder av en dement dame i overfylt bleie på vei til badet. Skjult kamera ble brukt som en dramaturgisk effekt, for å få «bra TV». Det er ikke tilstrekkelig grunn for å filme folk uten samtykke.
De ansatte i omsorgsbransjen blir drillet i taushetsplikt og personvern. Det må være underlig for dem at Brennpunkt filmer fra pasientens rom, i så private situasjoner. NRK gjør et dement menneske til ufrivillig poster-dame for nedstigning til helvete, altså sykehjemmet sett med NRK-briller.
Det beste ved Brennpunkt-programmet i går var reportasjen fra sykehjemmet i Nord-Trøndelag, der to ansatte varslet om forholdene. De dokumenterte sin hverdag med egen mobil, uten noen filming av pasienter. Det var forbilledlig gjort. Varslingsvernet i arbeidsmiljøloven og ytringsfriheten i Grunnloven er bedre verktøy for å avdekke realitetene i eldreomsorgen, enn skjult kamera.
Det programmet som har gått lengst i skjulte opptak er en reportasje i TV2-nyhetene i 2011. https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/pleierne-avslort-pa-lydopptak-sterkt-pleietrengende-marit-skjelt-ut-pa-det-groveste/13240652/ En sterkt pleietrengende kvinne på Thorstadtunet sykehjem i Asker ble skjelt ut av pleierne, og dette ble kringkastet om og om igjen på nyhetene. Pleiernes ansikter syntes ikke, men stemmene var trolig fullt gjenkjennelige i lokalmiljøet.
Hadde disse pleierne barn i skolegården? Som ble frosset ut i skolegården.dagen etter? Hvem vil ha en jobb der du kan bli kringkastet på TV når du gjør en feil?
For det gjøres feil, igjen og igjen. Det journalistene aldri viser er hvor vanskelige situasjoner som kan oppstå, uavhengig av om det er få eller mange på jobb. Noen pasienter er utagerende og voldelige. Andre pasienter vil bare ikke spise. Tvang er ulovlig. Alle ansatte i denne omsorgen kan komme i situasjoner der de blir fullstendig avmektige.
Personvernreglene for arbeidslivet er innrettet som om det bare er sjefer som overvåker. Men hva skjer når det er pressen, pasientene selv eller deres pårørende som gjør det? En bekjent på psykiatrisk sykehus har fortalt om pasienter som live-streamer (fra mobilen) det de mener er overgrep. Filmen går rett ut på sosiale medier.
Paradoksalt nok kan ansatte som driver god omsorg aldri filme det. Det er blitt svært strenge regler mot å legge ut så mye som et bilde fra en hyggelig kaffestund på sykehjemmet, hvis noen pasienter kan gjenkjennes.
Jeg har hatt to nære pårørende på sykehjem, den ene i mer enn ti år. Begge døde der. Begge fikk virkelig god omsorg hele veien. Ingen kom og filmet det, hverken med skjult eller åpent kamera. Broren min, som er utviklingshemmet, har bodd på institusjon siden han var sju-åtte år gammel. Jeg synes det er synd at de ansatte der ikke har lov til å legge ut bilder av ham og resten av gjengen når de er på tur. De gode stundene i kommunal omsorg blir systematisk under-publisert, på grunn personvernet til pasientene.
Pressen er ingen nøytral vaktbikkje, selv om de liker å fremstille seg slik. Pressefolk er kommersielt styrt der en god sak er en sak som gir mange klikk. Derfor vil en avisdebattant som er godt fornøyd med eldreomsorgen i Larvik kommune aldri komme på riksdekkende TV. Og det er derfor en hjelpeløs kvinne ble vist i overfylt bleie på Brennpunkt. Det hadde ikke vært nødvendig.