Reprise fra 2004: Killerinstinkt-artikkelen

Denne artikkelen, som tar om lag 20 minutter å lese, ble skrevet da jeg var headhunter. Barna mine var da 13 og 17 år gamle. Artikkelen reflekterer sin tid, begynnelsen av 2000-tallet. Den skapte et svare rabalder da den sto på trykk i Samtiden 4/2004, fordi den argumenterte stikk i strid med samtidens oppfatning om at manglende likestilling i næringslivet skyldtes menns fordommer mot kvinner.

——

Hva skal vi med likestilling i næringslivet?

Har kvinner killer-instinkt nok til å nå til topps i næringslivet? Forstår kvinner flest hvor mye som kreves av engasjement og offervilje for å nå til topps? Og er det noe samfunnsmessig tap om de holder seg unna lederstillingene i næringslivet? Som headhunter synes jeg debatten om likestilling i næringslivet mangler både realisme og verdimessig dybde.

«Det er synd på Alex,» sier hun. Jeg sitter på et hotellrom i Stockholm, nettopp kommet inn etter kveldsmøtet med styret i en større bedrift, jeg sitter med mobilen i hånden og snakker med moren til Bendik, en av min sønns kamerater. «Det er synd på Alex,» gjentar hun mykt og medfølende, slik bare kvinner kan når de vil være grusomme. Hun snakker om min sønn. «Alex vet ikke hvor grensen går.»

Saken dreier seg om at Alex hadde slått Bendik slik at han falt i en søledam, og at Alex etterpå kastet lua hans opp i et tre. Alex måtte til rektor. Alt skjedde på skolen i går, mødrene ble behørig oppringt, men jeg var for travel til å høre på svareren min, så jeg fikk vite om saken først sent på kveld, men ikke senere enn at jeg fikk ringt moren til Bendik. Full av skyldfølelse ringer jeg Tanum skole dagen etter, i et forsøk på å gjenopprette familiens ære. Jeg får rektor på tråden og sier, god dag, jeg er moren til Alex, kan jeg få diskutere en sak med deg? Alex, sier hun, vi har tre Alex’er her, hvilken klasse går han i? «Hvilken klasse går han i?!» Jeg vet ikke, sier jeg overrumplet, men det er noe med b. 6b kanskje, eller 7b? Han er 12 år, sier jeg desperat, han heter Horvei til etternavn og en lærer som heter … som heter Karen!! Og etter denne dagen, kjære leser, er det ikke bare moren til Bendik i Tanum skolekrets som synes synd på Alexander Ørjasæter Horvei.

I vinter var jeg med i en debatt om kvinner i næringslivet. Utgangspunktet var at det i 180 børsnoterte selskaper bare finnes to kvinnelige toppledere. Jeg hevdet i en direktesending på NRK radio at disse 180 toppjobbene stort sett er lite egnet for kvinner, at kvinner flest manglet killer-instinkt i yrkeslivet og at mangelen på likestilling er lite å bekymre seg over. Ine Marie Eriksen, ung Høyre-politiker, hevdet at dette var det største sprøyt hun hadde hørt på lenge, og at mine holdninger hørte hjemme for flere århundrer siden. Hva er det hun ikke ser, som står så tydelig for meg? Svaret er enkelt. Svaret er kostnadene ved å ha toppjobbene. Jeg ser alle kostnadene ved å gjøre karriere, hun gjør det ikke.

Kvinner må ha helt uvanlige mengder flaks for å trives underveis i det lange løpet som fører mot en lederjobb i et børsnotert selskap. Flaks i tillegg til dyktighet. Flaks i form av god helse, friske barn, god økonomi, gode rollemodeller og gode mannlige partnere som backer en opp både praktisk og moralsk. Det er neppe tilfeldig at minst en av de to kvinnene som ledet børsnoterte selskaper vinteren 2004 var født med usedvanlig mye flaks, nemlig Annette Olsen. I tillegg til god økonomi og et derav avslappet forhold til å kjøpe tjenester, har hun trolig også hatt en god rollemodell og nær samtalpartner i sin far, Fred. Olsen. Viktigst av alt, hun har hatt den flaksen det er å eie de bedriftene hun leder.1.

Ensom på Mars

Jeg har brukt de siste seks årene av mitt liv til å drive søk og utvelgelse av ledere. Før det satt jeg som informasjonssjef i et stort børsnotert selskap, og var første og eneste kvinne til stede i konsernledelsens faste møter. Etter fem år i børsnotert bank jobbet jeg tre år i to ulike konsulentselskaper og var en periode eneste kvinne av 25 fakturerende konsulenter. Alle øvrige kvinner var sekretærer, noe som blant mange andre valg skapte en akutt hvor-skal-jeg-sette-meg-i-kantina-situasjon. Feil ble det uansett.

Privatlivet da? Jeg har to barn. Jeg og barnas far, Nils, har bodd sammen de siste 23 år, han har vært deltidsarbeidende mens jeg har gjort karriere. Han har holdt orden på votter og sokker, han har kjeftet om manglende stillongs, han har tørket cherroxer, vasket klær og laget middag 360 dager i året (de fem øvrige har vi pølser i lompe). Jeg har enten befunnet meg på jobb eller i sofaen med ungene. Fester, aerobics, venninnekvelder og kino har ikke eksistert. Nils går på dugnad og foreldremøter, mens jeg har fulgt med på Sesam stasjon, Mot i brøstet, Robinson-ekspedisjonen og Temptation Island i takt med at ungene har vokst til. Det lille som har vært av fritid har gått med til å nyte livet i sofakroken. (Jepp, jeg elsket Mot i brøstet! Alle som har hørt en åtteåring le seg skakk når Karl går berserk, må bare elske den serien).

Likevel har den deltidsarbeidende moren til Bendik det moralske overtaket når hun sier «Det er synd på Alex». Det er som om barnets far, Nils, plutselig ikke lenger eksisterer i dette kvinneuniverset med rektor, klasseforstander og barnas mødre som kjemper en kamp på kniven om sin egen og sine barns ære. Ingen ringte Nils da Alex slo Bendik. All forskning på både tidsbruk og karrieremønstre bekrefter at det er helt rasjonelt fra skolens side å ringe mor og ikke far. På samme måte som det er rasjonelt å se etter menn til de fleste lederstillinger. Både kvinnelige rektorer og mannlige styreledere forholder seg til verden slik den er, og ikke slik noen mener at den burde være.

Flere enn, færre enn …

En grunnleggende premiss er Ine Marie Eriksen og jeg enige om. Det er forskjell på kvinner og menn. I væremåte, tenkestil og følelser. Hun hevdet nemlig i debatten at kvinner er bedre ledere enn menn, og at de tilfører andre kvaliteter i lederjobber. Jeg mener at kvinner er annerledes , og at denne annerledesheten gjør kvinner bedre på noen områder og dårligere på andre. Altså; vi er enige om at det er noen forskjeller, ikke slik at det gjelder alle og enhver, men slik at hvis du tar tusen kvinner og tusen menn vil du finne noen egenskaper kvinnegruppen har mer av enn mennene, og omvendt.

Hva er det så med disse jobbene som gjør at kvinnene enten velges bort, eller ikke vil være der? En viktig del av svaret er enkelt, men overraskende lite fremme i debatten. Det er at du må ofre det meste av ditt privatliv for å komme i posisjon til en slik jobb. Og ikke bare i perioder. For å ha CV til en slik jobb må du ha jobbet ekstremt mange timer i uka over svært mange år. Det er det få kvinner som vil. Og noe av grunnen til at de ikke vil, er at de har flere private forpliktelser enn menn, mest i forhold til barn, men også andre prioriteringer mht. øvrig slekt og venner. Det er færre av dem som finner dette karriereløpet særlig attraktivt.

For tolv år siden entret jeg det første morgenflyet fra Fornebu til Sola med jevne mellomrom, på vei til faste to timers møter i Stavanger. De første gangene hadde jeg bryster som Dolly Parton. Fordi jeg ammet. Jeg satt der som eneste kvinne blant bare mannlige passasjerer, og attpå til med melkespreng. Hjemme lå en liten baby, og jeg holdt på å omkomme av flyskrekk, med tanke på at akkurat den babyen trengte meg, tusen ganger mer enn mine mannlige kolleger i olje-byen trengte akkurat meg. De kvinnene som er i aldersmessig og CV-messigposisjon til toppjobbene (40+) var altså i starten av sin karriere på samme tid som meg, og hadde alle sammen parallelle opplevelser, opplevelser som fikk de fleste til å finne mindre ambisiøse jobber. Det er dermed få kvinner med relevant CV nå, mange år etterpå.

Nå, i 2004, er flere unge kvinner om bord på morgenflyene enn den gang. Men noen av dem sitter like forbasket og lengter hjem og lurer på om kostnaden er for høy. Og selv om flere menn nå enn da sitter og dupper fordi de har hatt nattevåk med baby, er det like fullt flere menn enn kvinner som har distansert seg fra hovedtrøkket ved nattevåk, barneoppdragelse og husarbeid. Og det er disse forholdstallene – flere enn, færre enn, og hva som skjer i en tyveårsperiode fra utdanningsslutt til topplederposisjon – som til syvende og sist munner ut i hvor mange kvinnelige kandidater man har til en topplederjobb.

Avkastning viktigere enn kjønn

De som eier bedriftene ønsker best mulig avkastning, og de har derfor sitt fokus på alle de forhold som vil påvirke dette. Kapitalistene og de som representerer dem mener stort sett at kjønn er likegyldig i denne sammenhengen. Og etter seks år som hodejeger er jeg overbevist om at de fleste mannlige ledere og styremedlemmer mener det er uvesentlig. De mener altså ikke at de primært ønsker en mann. De ønsker avkastning for pengene sine, ikke noen å gå i badstu med. Dersom de diskriminerer kvinner ved ansettelse er det på grunn av ufullstendig informasjon, ikke fordi de ønsker det slik. Først når man til fulle forstår og aksepterer dette premisset, kan man stille spørsmålet om hvorfor det er få kvinner på toppen, og ha muligheten for å komme på sporet av et svar.

Jeg hører nå hylekoret i bakgrunnen: Det finnes da masse kvalifiserte kvinner som aldri slipper til! Men rekruttering til toppstillingene foregår ikke slik at man finner en eller annen som er kvalifisert. Man jobber derimot livet av seg for å finne den som er aller, aller mest kvalifisert. Hodejegere saumfarer CVer og intervjuer referanser og nedlegger masse arbeid i å måle og veie de beste kandidatene mot hverandre, på grammet. Kapitalismen er slik skrudd sammen at det er vesentlig for eierne å få maksimal ytelse igjen for kronene. Det er ikke nok å kunne utføre jobben på en OK måte.

Styrets jobb er å ivareta eiernes interesser om mest mulig profitt på kort og lang sikt, ikke å ivareta norsk likestillingspolitikk. Jeg har aldri møtt det styret som med åpne øyne taper penger (ansetter en mindre kvalifisert mann) for å vedlikeholde glasstaket (altså holde den mest kvalifiserte, en kvinne ute). At man i noen tilfeller har ufullstendig informasjon og dermed velger det som virker kjent og trygt, er selvfølgelig tilfelle. Jeg tror imidlertid ikke dette er det mest utslagsgivende, når menn foretrekkes framfor kvinner. Det mest utslagsgivende er en mest mulig analytisk og objektiv vurdering av forventet ytelse.

Flinke kvinner: unngå næringslivet!

Victor Norman er en av de meget få som har sagt noe vettugt om kvinner og ledelse i offentligheten. I artikkelen «Femtitallets tanker» (Dagens Næringsliv 10.1.04), skriver han at «det er bare en arena der kvinner har tilnærmet like gode karrieremuligheter som menn, og det er i politikken. Og er det ett område ambisiøse kvinner bør unngå om de ønsker å nå til topps, er det næringslivet». Og han skriver videre «Noe av svaret (på hvorfor det er slik) ligger i to viktige forskjeller mellom politiske karrierer og næringslivs-karrierer. Den ene er at en karriere i næringslivet forutsetter at du dedikerer deg 100 prosent til den fra første dag, mens det i politikken er mulig i en periode å gjøre andre ting – prioritere barn eller en annen jobb – så lenge du beholder et politisk engasjement og nettverk. Den andre forskjellen er at lederstillinger i næringslivet ofte er lagt opp slik at lederen er uunnværlig, mens politiske ledere inngår i team og systemer der andre kan erstatte dem på dagen.»

Her berører han selve kjernen. Summen av arbeidsinnsats målt i timer i visse deler av næringslivet er voldsom, sammenlignet med andre områder. Og det er ikke tradisjon eller systemer for at andre kan steppe inn for deg, dersom du ikke kan stille. Det betyr at det er umulig å kombinere en tradisjonell morsrolle med en næringslivskarriere på toppnivå, med mindre man har uvanlige mengder flaks. Igjen snakker vi om utsilingen gjennom år, og om et visst antall kandidater (tusen kvinner, tusen menn) der utsilingen av kvinnene er mye mer «effektiv» over noen år. Så selv om ikke alle kvinner er mødre, er morsrollen en vesentlig årsak til at kvinner ikke når til topps.

Her om dagen satt jeg og ventet på en divisjonsleders kontor i et av Norges største industriselskaper. Han var litt sent ute, men kom så smilende inn, hengte av seg frakken og gikk i gang med samtalen med meg (som han aldri hadde møtt før) om kravspesifikasjonen for en avdelingsleder. Sekretæren måtte avbryte i fem minutter, for de måtte tilpasse resten av dagen etter denne forsinkelsen. Jeg forsto av samtalen deres at han ville ikke ha et sekunds pause mellom møtene før sånn ved titiden om kvelden. Dette var slik det pleier å være. Det som imidlertid ikke var helt normalt, sett med mine kvinnelige øyne, var at den første forsinkelsen skyldtes et fly. Mannen gikk rett i møte med meg etter å ha landet fra Houston, Texas. Jetlag, lang flytur (der han ganske sikkert hadde forberedt kommende møter ved å lese sakspapirer) og den vanlige lemsterheten etter slike reiser, og så rett til fem-seks møter til langt på kveld, det var helt greit for ham. I tillegg til at fyren virket både usedvanlig intelligent, kompetent og sosialt flink, var det altså ingenting å si på verken fysikken eller innsatsviljen. Han fortalte at han gikk Birkebeineren hvert år, da jeg kommenterte noen fotografier fra langrennssporet på veggen. Han hadde også bilde av tre barn på kontorpulten. Kan noen tenke seg muligheten av en trebarnsmor, med samme sinnsvake arbeidstempo, som så prioriterer Birkebeineren i fritiden? Denne mannen vil utkonkurrere enhver kvinne neste gang selskapet hans trenger toppleder. Og med rette, sett fra eiernes synspunkt. Ikke fordi han er mann, men fordi han aksepterer en type liv som bare en viss type menn kan finne attraktivt. Han er rett og slett topptrent for næringslivsmessig ytelse, til og med den bittelille fritiden sin bruker han til å noe som kommer arbeidsgiver til gode; nemlig å få bedre fysikk. Ikke at han tenker eller planlegger det slik, han bare er sånn. Før morgenmøte i Houston løper han en rask tur i parken ved hotellet. Bra for kroppen før en lang flytur. Han er som en maskin, bygget og konstruert gjennom mange år for én bestemt oppgave, nemlig å jobbe mest mulig.

Politikere som Ine Marie Eriksen tar ikke med dette perspektivet i sin kjefting om mangelen på kvinnelige ledere. Trolig vet de ikke at en del jobber krever voldsom innsats, uten hensyn til den private omverdenen, og over så mange år. Når enkelte av synserne også er uvitende om hvor mye krefter det tar å ha småbarn, blir man jo ganske matt. OK, belastningen varierer både mellom bedriftene og barna. Å lede en bedrift med en fot i skifteretten som du prøver å få solgt, mens sinte leverandører og redde ansatte banker på døra i ett sett, er annerledes enn å være mellomleder i Norsk Hydro. Å ha en femåring med gjentatte ørebetennelser og ADHD er noe annet enn å ha et friskt og fornøyd lite barn med spreke besteforeldre i nærheten. Utsilingen i de store tall gjør imidlertid at færre kvinner er der oppe i toppen. Å være toppleder i næringslivet og være kvinne med barn er rett og slett en ganske hasardiøs kombinasjon som bare kan gå bra bare for noen ganske, ganske få.

Jenta som misforstod spillet

Unger som leker gir av og til slående gode paralleller til voksenlivet. Her forleden så jeg tre gutter og en jente som spilte fotball mot en garasjedør. Ballen føk mellom gutta mens de løp og driblet og sendte knallharde skudd. Jenta prøver seg med noen litt klossete utfall mot ballen som gutta feide unna med venstrefoten. Etter hvert ble hun bare stående i utkanten, litt rådvill før hun ropte sint til gutta: «Jeg vil også ha ballen, det er min tur!» «Så kom og ta den, da,» roper han med ballen ergerlig idet han sparket ballen hardt mot døra igjen, og en av de andre gutta var raskt ute og tok rekylen. Jenta ble stående på sidelinjen, kraftig oppgitt over guttene, og de for sin del skrudde opp tempoet litt ekstra liksom for å riste av seg både henne og den misstemningen hun hadde brakt inn i leken.

Jenta uten ball hadde følgende kjennetegn:

1. Hun var ikke god i fotball

2. Hun misforsto spillet (trodde at ballen skulle gå på omgang)

3. Hun var raskt ute til å kjefte på gutta fordi de brøt de reglene hun mente burde vært der.

Jenta minner meg ikke om de få kvinnene som sitter høyt oppe i norsk næringsliv, langtifra, de holder nemlig munn og spiller. Nei, jenta minner meg om alle synsere, partipolitikere og interessepolitikere som er raskt ute med å kjefte uten at de selv har vært i nærheten av slike jobber, og, noe som er mer alvorlig, de skjønner ikke det skvett av reglene. De mener fotball er et spill der den viktigste regelen er at alle skal ha ballen like mye, og at styrene i norsk næringsliv er til for å fremme likestilling.

Til tross for at jeg altså tror at den sterkeste drivkraften i et styre er ønsket om mest mulig ytelse for pengene, uavhengig av kjønn, tror jeg at en del menn i næringslivet innerst inne frykter kvinnelige ledere. Ikke fordi de er «sterke», slik enkelte feminister hevder («menn frykter sterke kvinner»), men fordi de oppfatter kvinnene som svake. De frykter jenta uten ball. Hun som hevder sin rett til å spille, selv om hun er en dårlig spiller. Og grunnen til at hun hevder sin rett til å spille, er at hun totalt har misforstått spillets grunnleggende regler. Men hun klarer å lage mye støy underveis.

Bildet av denne jenta forfølger oss kvinner i næringslivet. Hun er den siste i verden vi vil ligne på. De kvinnene som er ute på banen og spiller (les: har tunge lederjobber) er derfor de siste som vil klage på kjønndiskriminering. De (vi) er høylytt mot kvotering, og med større engasjement enn mannlige kolleger. Dyktige kvinner er livredde for å bli oppfattet som den fornærmede jenta uten ball. Det er veldig forståelig, sikkert klokt med tanke på egen karriere, men litt synd. Gro er et uvanlig og hederlig unntak som forteller om det hun oppfattet som diskriminering. Men så hører hun da også til i politikkens verden, hvor det er mange flere kvinner i førstedivisjon, og derfor ikke så viktig lenger å distansere seg fra jenta uten ball.

Min konklusjon er altså at ja, det finnes noen grad av uvilje mot kvinner i de tyngste stillingene i næringslivet. Men det er ikke det som er hovedårsaken til at det er få kvinner der. Hovedårsaken er at stillingene er lite attraktive for kvinner, og at kvinner derfor velger dem bort, enten bevisst eller ubevisst, ved sine egne karrierevalg.

Kvinner uten barn

Å være kvinne i visse deler av næringslivet betyr å skille seg ut. Å skille seg ut er en ekstra belastning, i tillegg til jobben som skal gjøres. Det hadde faktisk vært lettere å være på det morgenflyet hvis halvparten av passasjerene hadde vært kvinner. Da hadde jeg ikke følt meg som den eneste i verden som forlot barna sine.

Norske næringslivsledere, nesten uten unntak, har hjemmeværende eller deltidsarbeidende kone. De har barn som driver med fotball, hockey eller bandy, til nød tennis, de har enebolig i Bærum eller på Kolbotn og de diskuterer hyttereparasjoner og firmabil-beskatning i lunsjen. Norske ledere er det mest tradisjonelle folkeferd som finnes. Jeg glemmer aldri da topplederen i et selskap jeg jobbet i, bøyde seg over smørbrødet og betrodde oss at hans kone kjente et homofilt par. Tenk det. Han syntes det var rare greier. Jeg lot være å si alt jeg hadde lyst til å si. Jeg var allerede lei av å skille meg ut. De andre mennene humret litt over denne morsomme historien (konen hadde sett den ene mannen kaste et slengkyss til den andre, dette var historiens høydepunkt, konen var liberal, hun syntes det var helt OK), før de igjen vendte tilbake til det uhyre interessante tema stavlaft kontra rundlaft på den enes hytte på Gålå, og huffameg som man må passe på disse håndverkerne så de ikke fakturerer for mye og «tror du ikke de hadde satt på en x-pakning der det skulle vært en y-pakning» i et eller annet pumpesystem, fortsatt på Gålå.

Som gift kvinne med barn skiller man seg altså ut som en person med en vesentlig tøffere arbeidsbelastning enn de fleste kollegene, men den sosiale settingen, gift med barn, har visse berøringspunkter. Vi gifte kvinner kan, med en viss interesse, i hvert fall spørre om dette Gålå-terrenget har barnebakker og om det er fisk i vannet der oppe. Hva da med de ugifte, barnløse kvinnene? Hva er årsaken til at de, som har mer tid til egen disposisjon, ikke utkonkurrerer sine mer utslitte medsøstre i karriereklatringen? Er svaret rett og slett å finne i kantina? Jeg tror det.

Min opplevelse er at kvinner uten barn er vesentlig mer plaget av det ensidige og tradisjonelle arbeidsmiljøet i næringslivet enn vi andre kvinner. Både fordi jobben som sosial arena er viktigere for dem (tenk deg at diskusjonen om firmabilbeskatning er dagens sosiale høydepunkt …), men også fordi de føler seg så innmari unormale i dette stein stokk tradisjonelle miljøet. Først skiller de seg ut som kvinner. Dernest skiller de seg ut som enslige. Dernest har de ikke barn, og blir da sett på som litt rare av noen typer menn (som homofili-historien viser, det skal ikke så mye til å bli sett på som rar i deler av norsk næringsliv). Man skal være født med helt usedvanlige mengder sosial selvsikkerhet og intelligens for å takle en slik utafor-situasjon, dag etter dag, og attpåtil takle det som en vinner. For det må til, dersom man skal ha autoritet nok i forsamlingen til å avansere.

Kvinner uten mannlig kjæreste mangler også ofte en fortrolig mannlig samtalepartner, en kan hjelpe dem å tolke væremåten til sjefer og kolleger som alltid er menn. Hvis kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, og Venus-innbyggeren faktisk må pendle til Mars for å komme på jobben, da er det nyttig å ha en støttespiller på hjemmebane som kjenner Mars-beboernes vaner og kultur. Det har ikke ene-boende kvinner.

Med andre ord, når både kvinner med barn og kvinner uten mannlig samboer har et handicap i visse deler av næringslivet, så er det allerede slik at de fleste kvinner har pådratt seg et handicap i disse sammenhengene.

Men gjør det noe da?

Det var en uventet opplevelse å vekke så mye raseri bare ved å påstå at det ikke er blant livets viktigste spørsmål å oppnå kjønnsmessig likestilling i børsnoterte selskaper i lille, rike Norge. Når folk er så unisont enige om at et for verdensfreden så perifert spørsmål er kjempeviktig, da er det på tide å prøve å stille noen spørsmål.

Er likestilling viktig?

Alle ledere med det politiske gangsynet i behold sier at de gjerne vil ha flere kvinnelige ledere. Noen få av dem har tenkt gjennom saken og mener det virkelig, langt de fleste sier det fordi det blir så helvetes mye bråk av å si noe annet. En sjelden gang har jeg opplevd at det sies ting i lukkede rom som går i motsatt retning, altså at man til syvende og sist foretrekker en mann når alt annet likt. Det sies ofte uten særlig refleksjon, på samme måte som forsikringen i det offentlige rom om at man ønsker kvinnene, også kommer uten særlig grad av hardt tenkearbeid på forhånd.

Næringslivsledere har ikke som jobb å tenke dypt om kjønnsroller. De har som jobb å navigere farkoster fulle av folk og penger i komplekse omgivelser som endres fra dag til dag. De er en ganske barsk hverdag som som krever handling, stadig handling under endrede forutsetninger, ting skjer hele tiden, det er lite realistisk å kreve at disse lederne også skal tenke dypt og reflektert rundt likestillingsspørsmål med et begrepsapparat som hører hjemme på Blindern, ikke i bedriftene eller på Børsen. Dette gjelder selvfølgelig også kvinner i slike posisjoner.

Kvinner i toppledelse er altså opplest og vedtatt som viktig og riktig. Av alle, og uten særlig debatt. Debatten dreier seg om hvordan man kan få det til, og hvorvidt det er nok vilje til å gjøre det. Få spør hvorfor det er viktig å ha kvinner i ledende stillinger i næringslivet. Så vidt jeg kan forstå er det tre mulige begrunnelser:

Påstand 1: Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for kvinnene. Det er rettferdig, fordi menn og kvinner skal ha tilgang til felles goder og det å lede et børsnotert selskap er et gode.

Dette er feil. Det er ikke et ubetinget gode å lede et børsnotert selskap. Det er også et jævla slit. Det er blant annet derfor det er så godt betalt. En leder selger livet sitt, tiden sin, sjela si. Kvinner som har sett slik stillinger på nært hold finner fortere ut at posisjonene har store ulemper, enn kvinner som sitter fjernt fra makten.

Påstand 2: Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for samfunnet.

Denne holdningen er kanskje den mest allment aksepterte, og er en slags endringsideologi (næringlivet blir moralsk sett bedre av å få inn kvinnelige ledere, fordi de er bedre mennesker på noen områder, særlig områder som gjelder ledelse). Dette standpunktet ble tatt av Ine Marie Eriksen. Det er velment, men litt naivt. Hvorfor i all verden skulle kvinner være bedre ledere enn menn? Når de attpåtil mangler trening? Jeg har ikke oppdaget noen store forskjeller som peker i kvinnenes favør, snarere tvert imot, fordi kvinner generelt altså er mindre villig til å gi alt de har for jobbens skyld.

Påstand 3: Det er viktig med kvinnelige ledere i næringslivet fordi det er bra for næringslivet. Altså, det er bra for eierne. Det blir mer penger av det.

Denne påstanden tror jeg faktisk er helt riktig, og det var også Victor Normans store poeng i artikkelen nevnt over. Han mente vi ville få et lavere nivå på fallskjermer i næringslivet (hvilket ville være bra for eierne, det er jo de som må punge ut for fallskjermene) dersom man hadde bedre tilgang på lederemner, og altså doblet tilgangen hvis jobbene ble mer attraktive for kvinner.

Og fordi jeg personlig tror at glade kapitalister, i et samfunn med god politisk styring, også skaper glade borgere, er jeg enig i at det er viktig med likestilling. OK, jeg sa noe annet til Ine Marie Eriksen i kampens hete. Påvirket av mine egne opplevelse av kostnadene ved karriere, klarte jeg å si at jeg synes det var helt uvesentlig om det var kvinner i toppene. Etter noen måneders hardt tenkearbeid har jeg skiftet mening. Jeg synes norsk kapital fortjener de beste hodene og da er det en ubetinget fordel å doble tilgangen av mulige kandidater. Men jeg synes ikke dette er viktig nok til at man skal gjøre det på den mest effektive måten, som er kvotering.

Så hva skal til?

Victor Norman, som pekte på hvor bra kvinner gjør det i politikken, glemte et uhyre viktig poeng. Poenget er kvotering, som jo er en del av det politiske liv. Kvotering er et av de få virkemidlene som virker fort.2 Det ville, hvis det ble innført i næringslivet, være et drastisk inngrep både i eiernes råderett over kapitalen og i arbeidsgivers styringsrett. Det ville imidlertid sette turbofart i likestillingsarbeidet, slik det har gjort i politikken. Det vil også virke over tid, og av mange forskjellige grunner. Blant annet fordi kvinner rekrutterer kvinner, slik som menn rekrutterer menn (og samer rekrutterer samer, homofile rekrutterer homofile etc., etc.). For i tillegg til den veiing og måling som finner sted ved topplederansettelser, vil det også alltid være et element basert på rent skjønn, både i forhold til kandidattilfanget (hvem kommer inn i prosessen) og i forhold til vurderingen (hvem føler man seg trygg på at vil levere varene).

Har du noen gang planlagt å kjøpe en cabriolet? Plutselig er det en cabriolet rundt hvert eneste gatehjørne. Byen er full av cabrioleter, biler du aldri har lagt merke til før! Denne aha-opplevelsen har også rammet hver eneste førstegangsgravide. Ja men, det er jo så utrolig mange andre gravide, jeg ser dem overalt! I butikken, på gata, i kantina! Man ser det som ligner en selv, man ser det man er opptatt av.

Det er ingen (så vidt jeg vet) hodejegere i Norge som har uttalt seg så skjødesløst mot likestilling som jeg. Og samtidig; det er få hodejegere som har ansatt så mange kvinner i ledelse som jeg. Hvorfor? Fordi jeg er kvinne selv, naturligvis. Kvinner med ambisjoner i «mine» bransjer legger merke til meg. Og jeg legger merke til dem. De oppsøker meg og jeg dem. Svært ofte kommer vi til en umiddelbar og intuitiv forståelse om hvordan livet er, når vi gjennomgår hennes CV. Jeg blir raskere trygg på om dette mennesket kan levere varene, eller ei, enn tilsvarende med en mann. Ikke avgjørende, og ganske subtilt, ja vel, men det er noe der som selvfølgelig også gjelder tilsvarende for heterofile menn, for homofile menn, for lesbiske kvinner … for folk med samme klassebakgrunn; vi ser det som ligner oss selv og kanskje viktigst: Vi kan raskere skille klinten fra hveten når kornet kommer fra en åker vi kjenner godt. Det gir trygghet i ansettelsen og nettopp minimering av risiko er et av de viktigste faktorene styret er opptatt av ved en lederansettelse.

Kvotering i dag vil også skape resultater i generasjonene framover. Mine foreldre ble sett på som litt aparte i nabolaget på femtitallet, fordi faren min tok oppvasken, mens mamma tok embetseksamen og hadde synlig større ambisjoner i yrkeslivet. Deres livslange og gode ekteskap, der hun raste land og strand rundt og holdt foredrag mens han beholdt samme jobb i 40 år, er trolig noe av bakgrunnen til at jeg i voksen alder hodestups forelsket meg i en gutt som hadde større yrkesmessige ambisjoner på mine vegne enn på sine egne. Igjen; man velger det man kjenner. Barn velger som sine foreldre med mindre de bevisst unngår det, og karrierekvinner får døtre som velger karriere, uten å tenke særlig mye over det.

Jeg tror altså kvotering i næringslivet vil endre det store bildet i løpet av rekordtid, fordi vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Kvinner vil mestre jobbene, de flinkeste jentene vil forelske seg i gode husfaremner, som på sin side vil finne sin form som husfedre uten å bli tøfler, og menn flest, enten de nå jobber heltid eller ei, vil lære seg å rydde. Og sist men ikke minst; likestilling i arbeidslivet vil føre til en større aksept for kjøp av tjenester i hjemmene.

Men på veldig kort sikt vil hard kvotering føre til mange rare kvinnelige ledere i næringslivet og mye møkk og rot og frustrasjoner rundt i hjemmene. Er det verdt prisen for oss som samfunn, å med lov tvinge kvinnene inn i stillinger før mennene har fått kjøkkenforkledet skikkelig godt festet og samme hormonelle bekymringsnivå i blodet som oss mødre? Og hva i all verden er vitsen med å forsere fram en utvikling som vil komme uansett som følge av rasjonelle sjefers og styrelederes valg? Hva er vitsen med hastverket hvis det strengt tatt ikke gir radikalt bedre resultater verken for samfunnet, bedriftene eller familiene?

Foruroligende enighet

Jeg har på ingen måte gitt noe fullstendig svar på hvorfor det er få kvinner på toppene i næringslivet. Men jeg har trukket fram noen elementer som jeg synes har vært lite framme. Og jeg etterlyser en debatt som på et mer realistisk vis forholder seg til både rammene i næringslivet og rammene for folks alminnelige liv.

Spørsmål knyttet til likestilling er som et virvar av løse tråder, korte og lange, surret sammen. Så snart man har trukket ut en tråd, er den hektet sammen med en annen og en tredje. Følelser og forskning, empiri og synsing, alt blandes sammen i et eneste kok. For meg synes det som om ingen svar er opplagt riktige. Enhver tyngre refleksjon rundt temaet ender i nye spørsmål. Jeg blir rett og slett mer og mer forvirret jo mer jeg skriver. Og min forvirring er aller mest knyttet til hvorfor dette skal være så viktig. Hvorfor er det viktigere med likestilling mellom kjønnene enn mellom sosiale klasser? Hvorfor er det viktigere å kvotere kvinner enn nordmenn med pakistanske foreldre? Hvis den norske gjennomsnittslederen i næringslivet er en gift heterofil mann med tre fotballspillende barn og norske foreldre i fem generasjoner bakover, en mann som aldri leser skjønnlitteratur og vet mer om firmabilbeskatning enn om europeeisk etterkrigshistorie, hvorfor er akkurat kjønnet hans det største problemet? Og er ensidigheten i næringslivet et problem i det hele tatt? Kan vi ikke bare la denne meget effektive, men kanskje ikke så almendannede ledertypen bare holde på, og tjene mest mulig penger til beskatning og dermed glede for oss andre? Bør vi ikke i bunn og grunn bare være takknemlig for at de mennene som både er intelligente, arbeidssomme, fysisk sterke og konforme jobber som besatt, sånn at alle de andre får tid til å bli med ungene på tur i skogen?

Ikke vet jeg. Ærlig talt, jeg har virkelig ikke peiling. Jeg synes bare det er så rart at alle er så unisont enige om at det bør være 90 og ikke to kvinner som leder de 180 selskapene som er notert på hovedlisten på Oslo Børs.•

Etterord i 2024: Det er gått tjue år siden jeg skrev denne artikkelen. I dag hadde den vært ukontroversiell, tror jeg. Det er langt større aksept for problemstillingen jeg tar opp,, nemlig at det å kombinere karriere og barn er utrolig krevende. Selveste Core (senter for likestillingsforskning) har i en av sine rapporter slått fast at hinderet for flere kvinner på toppene overhodet ikke er menns fordommer, men den krevende kombinasjonen av jobb og hjem for kvinner som har fått barn. Du kan lese kortversjonen av rapporten her.