Partikkel tapte på kort sikt, men betalingsmurene vil falle

For fem år siden foreslo mediekommentator Sven Egil Omdal at avisene skulle gå sammen om et slags Spotify for lesing. Dermed kunne alle lese fritt de lenkene som ble delt på sosiale medier, enten artikkelen stammet fra Altaposten, Nordlys eller Dagens Næringsliv. Forslaget var mer enn betimelig, det var på overtid. Han ble likevel ikke hørt.

For å få lest den utmerkede artikkelen av Omdal fra 2012, Evig eies ingenting måtte jeg abonnere på Stavanger Aftenblad. Først abonnere, så si det opp dagen etter, fullstendig idiotisk bruk av tid.

Den logiske følgen av internett er at det tradisjonelle avisproduktet blir oppløst i sine enkelte bestanddeler. Aftenposten er ikke Aftenposten slik vi opplevde produktet på 80-tallet, men en rekke ulike temaer og skribenter som flagrer rundt på sosiale medier hver for seg. Vi vil lese mer etter tema og person, altså hvilken tillit vi har til skribenten, enn etter redaksjon. Men avishusene pumper likevel ensidig abonnementsløsninger. Det er en gammel forretningsmodell overført til nett. For tiden går det bra, synes de.

Andre bransjer er mer kundevennlige. La oss gjøre et tankeeksperiment: Jeg bestiller den siste boka til Terje Tvedt på nett. Men for å få lov å kjøpe den må jeg binde meg til å kjøpe samtlige bøker Dreyer forlag gir ut de neste seks månedene. Bare tull, selvfølgelig. Forlagene har skjønt at de må samarbeide og de lanserte tidlig nettbokhandler som sømløst gir deg alle titler fra alle forlag. Akkurat slik bankene nå innser at å samarbeide med DnB om Vipps er bedre enn å kjøre tre slike løsninger parallelt. Og for å gå lenger tilbake, norske banker samarbeidet om BankAxept på 90-tallet. Hvor du var bankkunde spilte ingen rolle, betalingen gikk gjennom uansett i ett felles system. Avisredaksjonene er mer kortsiktige enn både forlag og banker, til tross for at de snakker enda høyere enn disse bransjene om sitt hellige samfunnsoppdrag.

De gode skribentene vil ikke finne seg i å bli lukket inne i siloer, skrev førsteamanuensis Espen Andersen i 2009 i kommentaren tide å løsrive kommentariatet i E24. Han hevdet at hvis avisene innførte betalingsmurer ville de beste kommentatorene velge egne blogger. Espen Andersen har oftest rett, men gjerne ti år for tidlig.

Mikrobetaling, altså at leseren med et tastetrykk betaler for enkeltartikler, er et like godt alternativ som Omdals ide om avis-Spotify, og tuftet på nøyaktig den samme internett-logikken. Betal for det du vil ha, plukket rundt fra redaksjoner landet rundt. Men da Gaute Småland i IT-selskapet Miles på pur idealisme utviklet
mikrobetalingsløsningen Partikkel for nettartikler, var det bare
Morgenbladet og noen få andre som ble kunde. Jeg var overbegeistret for brukervennligheten og bestemte jeg meg for å starte en mikro-redaksjon basert på produktet. Tanken var å få noen gode skribenter med på laget og spre artiklene på sosiale medier. Skribentene ville da få betalt etter lesing.

Prosjektet mitt ble støttet av Fritt Ord med 50 000, akkurat det jeg trengte for å få betalt den tekniske integrasjonen og utviklingen av sidene. Ett år senere, i høst, ble Partikkel lagt ned. IT-selskapet Miles gav rett og slett opp, fordi hverken Schibsted eller Amedia var interessert i det genialt sømløse betalingsløsningen deres. At en gjeng privatansatte IT-folk føler mer samfunnsansvar enn landets to største og tungt subsidierte mediehus kan jo vi skattebetalere bare gråte over.

Mediekommentatorene Gard Michalsen i Medier24 og Marius Karlsen og Hans-Petter Nygård-Hansen i podcasten Mediapuls har fulgt utviklingen. De har erfart at mediehusene er negative til mikrobetaling fordi det ikke er noe å leve av, som de sier. Neivel, men når ble det et nødvendig kriterium? Forlagene selger da bøker til frie bokhandlere, selv om de tjener mer på sine egne kjeder? Hvor vanskelig er det for et stort mediehus å gjøre to ting på en gang hvis kundene vil ha det?

Et Spotify for avislesing og IT-selskapet Miles ide om mikrobetaling handler om det samme: Å la leseren selv bestemme og ta betalt deretter. Espen Andersen, Sven Egil Omdal og Gaute Småland har en ting felles: De har helt rett. Minst fem år for tidlig.

Denne saken sto først i Morgenbladet 22. desember 2017