Christine Meyer: En splittende leder

Kan Norge fortsette å holde seg med et felles faktagrunnlag? Eller blir vi som USA, der ulike grupper holder seg med hver sine fakta? Omorganiseringene i Statistisk Sentralbyrå skapte mediestorm. Det handler om noe grunnleggende i norsk politikk: Ønske om å bevare felles fakta og prognoser som underlag for beslutninger. Ved å nedvurdere den type økonomiske modeller som gir oss dette truet Christine Meyer grunnleggende norske verdier.

Meyer gikk amok i omorganisering med stor kraft og entusiasme, og det på et så enøyd faglig grunnlag at det sendte sjokkbølger inn i et bredt samfunnsøkonomisk og politisk omland. Hun endte med å sitte hos Ole Torp å påstå at hun ble kastet fordi hun var kvinne, bergenser og NHH-kandidat.

Selvfølgelig, i hennes øyne ble hun kastet av så smålige og idiotiske grunner som dette. Alle andre enn Meyer forstår at kjønn og etnisitet (bergenser…) er irrelevant. Men bakgrunnen, NHH, var ikke irrelevant. Den var et av flere momenter som ble hennes bane.

Det handlet om manglende tillit hos en stor del av de ansatte og manglende tillit hos brukerne av byrået. De interne spenningene i Statistisk Sentralbyrå har vært til å leve med, kanskje til og med fruktbare, inntil det kom en leder som bidro til mer splittelse.

Det er tilliten til felles fakta som muliggjør politiske beslutninger med bred oppslutning, som folketrygden og pensjonsforliket. Det er den samme tradisjonen som har skapt det inntektspolitiske samarbeid. For hvem leverer faktagrunnlaget for lønnsoppgjøret? Jo, Teknisk beregningsutvalg. Og hvor jobber folkene som lager tallene til dette utvalget? Jo, i Statistisk sentralbyrå.

Christine Meyer hadde åpenbare tillitsproblemer helt fra start. LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa til Dagens Næringsliv at Meyer ikke var kvalifisert for jobben fordi hun hadde en for smal faglig kompetanse. Mistilliten fra LO har bare tiltatt, også ved den nye sjeføkonomen Roger Bjørnstad.

Det andre tillitsproblemet gjaldt innvandring. Meyer kom tidlig med en rekke uttalelser som viste at en liberal innvandringspolitikk var hennes store hjertesak. Det oppsiktsvekkende var at hun ikke forsto at hun måtte skille bedre mellom sine private meninger og lederjobben.

Vinteren 2017 kom nyheten om byråets prioritering av internasjonal forskning og om hvilke forskere som ville bli avskiltet. Symbolkraften i flyttingen av Erling Holmøy er stor. Han har simulert nasjonaløkonomiske effekter av aldring, innvandring og oljeprisendringer for å nevne noe, med leveranser først og fremst til Finansdepartementet men også til Brochmannutvalget. NHOs sjeføkonom Øystein Dørum uttrykte på twitter at Meyers ledelse var ”uklok” og han fikk raskt munnkurv. Lederen av utvalget som skal levere en rapport om statistikkloven sa til Dagens Næringsliv at Meyer burde ventet med viktige organisasjonsendringer til etter at deres rapport ble lagt fram. Det er 15. desember.

Omtalen av Erling Holmøys arbeider fra andre forskere varierer fra «toppforskning» til totalslakt. Det handler selvfølgelig om ulike skoler innen økonomifaget. Men også om hva et slikt statlig statistikkbyrå skal ha som sine kjerneoppgaver. Skal det være godt underlagsmateriale for departementene eller forskning som vekker internasjonal interesse?

Christine Meyer startet mange kriger samtidig og var så utålmodig at hun glemte å forankre både internt og hos tunge eksterne premissgivere. Det er dårlig lederhåndverk. Hun ville flytte deler av klima- og innvandringsstatistikken til Kongsvinger, og en rekke andre statistikere motsatt vei, fra Kongsvinger til Oslo. Og dermed fikk hun både Miljødirektoratet, Justisdepartementet og klima-aktivistene som nye fiender, fordi de fryktet at statistikkproduksjonen ville bli skadelidende.

En leder kan ikke fungere uten tillit. De ansatte må ha en grunnleggende tillit på to områder; Det ene på det faglige, det andre er på det menneskelige. Fungerer begge så fungerer ledelsen, og de ansatte kan tåle mye omorganisering. Meyer sto til stryk på begge disse to tillitsfaktorene. På politisk kvarter i NRK 2. november fastslo hun hele fire ganger i et sju minutters intervju at hun var ”profesjonell” og en ”profesjonell leder”. Overdreven trang til å fastlå egne kvalifikasjoner fungerer hverken i møte med pressen eller med egne ansatte.

Som politisk dyr ble jeg fortvilet over Christine Meyer. Hun tråkker på det som er hellig for meg, nemlig møysommelig og flittig streben etter felles fakta som grunnlag for politiske beslutninger. Men jeg er også fagperson innen HR, og med HR-briller trakk jeg raskt et lettelsens sukk. Meyers orgiastiske endringsiver endte selvfølgelig i knall og fall. Kanskje hun var over-inspirert av sine egne lærebøker i endringsledelse og av forskningsartikler om samme tema? Som teoretiker innen ledelse er hun sikkert kjempegod. Som praktiker er hun en katastrofe. Hun etterlater seg et Statistisk Sentralbyrå i full borgerkrig.

Gode ledere trekker seg i stillhet, dersom de ikke klarer lederjobben, slik at det ikke blir unødvendig vanskelig for dem som kommer etter. Christine Meyer derimot, slamrer så høyt med døren at det kommer til å gjalle i måneder. Det er lyden av dårlig ledelse.

 Dette er en lett omarbeidet versjon av saken sto på trykk i Morgenbladet 10. november 2017.