Baard om de fire store sakene og partilederdebatten

Da var valgkampen i gang, med vekkelsesmøtet i Arendal. Det var preget av avbrytelser – som de røde vant,  og tungetale – som statsministeren toppet med sitt uforståelige utfall mot sekularismen. Smart trekk av Jonas ikke å avbryte henne akkurat der.

Det ble som ventet  mye utenforskap, skattelette til de rike, forskjeller og norske verdier. Og med litt velvilje kan man si at debatten dermed dreide seg om de fire store utfordringene i norsk politikk:

Det er skatt, innvandring, forskjeller og verdiskaping. Og de kan ikke løses hver for seg. Gjør man noe med den ene, får det virkninger for de andre.

Økt skatt (på de som har høyest inntekt og formue) vil åpenbart minske forskjellene, men vil også dempe verdiskapingen, fordi det blir mindre attraktivt å gjøre en ekstra innsats.Blir skatteforskjellen for store i forhold til andre land, kan de gi både hjerne- og kapitalflukt. Brukes økte skatteinntektene på støtte til de som har minst, vil det  gjøre Norge mer attraktivt for innvandrere.

Økt innvandring vil gi lavere verdiskaping (pr capita),  øke forskjellene, og bidra til å dra  skattenivået oppover. Innvandringen  til Norge består i stor grad av folk med lav kompetanse, og derfor også lav yrkesdeltakelse.Finansavisen har med bakgrunn i SSB-tall anslått at en ikke – vestlig innvandrer koster det offentlige 4 mill. kr over livsløpet.  Ganget med for eksempel 10.000 kvoteflyktninger blir det et svært  stort tall. Og ganger vi med de nær 400.000 ikke-vestlige innvandrere som er i Norge, blir det enda større. Der er naturligvis full mulig å være både for høy innvandring og mot store forskjeller, men det er en svært krevende pedagogisk øvelse å forklare at de to tingene kan gå i hop.

Større forskjeller vil gi høyere eller lavere verdiskaping, alt ettersom hvor på likhetsskalaen et land befinner seg..  Norge har en  verdens mest sammenpressede inntektsstrukturer, så her er det nok sannsynlig at moderat ulikhetsøkning vil gi høyere verdiskaping, fordi det gir øke insentiver til  innsats. Selv venstresiden aksepterer at det faktisk er slik – i hvert fall når det gjelder kontantstøtten. Økte forskjeller ved at trygder og lave inntekter reduseres, vil gjøre Norge mindre attraktivt som  innvandringsland. (Saken fortsettter under bildet).

Økt verdiskaping vil gi større handlingsrom for politikerne. Mer penger kan for eksempel brukes til å dempe forskjellene. Likhet er en god verdi, som de fleste gjerne vil ha mer av. Og vi bruker da også store deler av vår rikdom til å «kjøpe oss» likhet. Ikke bare gjennom et godt trygdesystem, men også, som Torbjørn Røe Isaksen var innom tidligere i sommer, ved behovsprøvde ordninger som ikke fanges opp i inntektsstatistikkene, men som i praksis  gjør Norge enda litt likere enn det vi er sett gjennom OECD-tabeller.

Samtidig er ikke verdiskaping et resultat av arbeidsinnsats alene. Teknologi gjør oss mer velstående med mindre arbeidsinnsats. Men det bidrar også til å redusere behovet for særlig folk med lav kompetanse i arbeidslivet. Marsjen ut av arbeidslivet har naturligvis også med teknologisk utvikling å gjøre. Men ingen med vettet i behold vil foreslå å bremse teknologiutviklingen.

Så mye for de fire store. De ble ikke løst i Arendal, og  vi nok dras med dem i mange valgkamper fremover.

Hva så med kommunestruktur og klima? Den ene er for liten, den andre er for stor.

Organisering av forvaltningssystemet er et tema for spesielt interesserte.  Og det er bare ordførerpartiet SP som virkelig har klare egeninteresse. Saken er rett og slett ikke egnet for valgkamp.

Klima er i den motsatte enden av skalaen.  Velgere flest innser at klimautfordningene må løses globalt. Det er begrenset hva Norge kan gjøre på egen hånd. Og når det gjelder tiltak, går skillet mellom de som vi ha mest mulig effekt for innsatsen, og de som vil ha mest mulig smerte. Her vinner nok realistene over retorikerne.

Jon Hustad er ute med en helt ny utgave av boka Partiguiden, med en analyse av de ferske partiprogrammene. Les mer her.