Elin skriver om frilanserne som driver kulturlivet

Det er ikke hver dag man blir spurt om å stille i debatt etter at 34 mennesker har vært spurt før en. Men Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFFO, hadde kontaktet 34 politikere og i tillegg seks sekretariater før rikssynser Ørjasæter ble kontaktet som siste nødløsning. Hvilket tema var så inderlig uinteressant at partiene ikke klarte å hoste opp noen som kunne stille?

Temaet burde være ganske hot. Det gjelder løsarbeiderne i kulturlivet. Det var oversetterne i foreningen som hadde tatt initiativet. For å sitere fra invitasjonen de sendte politikerne: Flere og flere forfattere, oversettere og journalister er i dag frilansere, beskrevet av blant annet Guy Standing som «prekariatet». Vi vil sette søkelyset på frilansernes arbeidsforhold. Jeg stilte så klart, og lurte meg grønn på hvorfor ingen politikere kom. Er det ikke de samme politikerne som snakker varmt om vekst i området mellom kultur og næring? Der er frilanserne både de nye heltene og det nye skremmebildet. Framveksten av frilans-økonomien var tema for flere arrangementer på Arendalsuka i fjor, og både klisjeen om den kreative klassen og farene ved prekariatet var på agendaen.

NFFO gav meg lista over politikerne som hadde sagt nei og jeg mailet dem for å undersøke. Og jeg fikk, med et par hederlige unntak, korte og til dels nebbete svar. ”Vi blir kontaktet om så mye, vi kan ikke stille på alt”, skrev de. Men NFFO var villig til å akseptere også helt ukjente navn, de startet på statssekretær-nivå, kontaktet deretter nesten tre snes stortingsrepresentanter og deretter fire sekretariater på Stortinget og to sekretariater i Oslo bystyre. Deres eneste krav var at det skulle være folk fra Høyre, Frp, Venstre eller Krf, altså partier med ansvar. Partiet Venstre er bør være unnskyldt, de hadde landsmøte samme helg. Og i Høyre fantes en politiker – 1 – som viste  kvalifisert interesse for saken og beklaget at han ikke kunne komme, han heter Bengt Morten Wenstøb. Rett skal være rett.

Det er trolig nettopp innen kulturlivet andelen frilansere er størst, dersom man ser på bransjer. NFFO har en rekke medlemmer som lever som oversettere, manusvaskere og korrekturlesere, i tillegg til den tradisjonelle forfatterrollen. De leverer til forlagshus som gir gode overskudd til sine eiere, forlag som Cappelen Damm, Gyldendal, Aschehoug og Vigmostad Bjørke. Forlag som blir heftig subsidiert, både med momsfradrag for bøker og innkjøpsordninger.

Skattemessig betyr ordet frilanser en lønnstaker uten fast arbeidsforhold og de omfatter rundt 100 000 mennesker ifølge Menon Analyse. Men i dagligtale brukes uttrykket frilanser også om selvstendig næringsdrivende i visse bransjer, som kultur, media og undervisning. Frilanserne innen kultur blir stadig flere i Europa, ifølge Eurofond. De veksler mellom korte lønnstaker-oppdrag og oppdrag som næringsdrivende, og et økende antall oppdrag formidles gjennom plattformer på nett. I Norge har LO etablert LO selvstendig, med særlig kulturarbeiderne som målgruppe. Tenketanken Agenda gav ut rapporten Frilansere: Frihet og frykt i fjor. Kulturlivets prekariat opplever økende interesse hos alle unntatt hos politikerne.

Oversetterne i NFFO er bokbransjens arbeidsmaur på lav lønn og med liten sosial sikkerhet. Subsidiene til bokbransjen sikrer et mangfoldig kulturuttrykk, men de sikrer jamen også forlagsdirektørene en høy årsinntekt. I denne bransjen er lønnsavstanden mellom de ikke alt for hardt-arbeidende direktørene og de utrygge frilansere formidabel. Det er forfattere, redaktører, manusvaskere, ombrekkere, oversettere og korrekturlesere som gjør jobben. Flertallet av dem som skaper gode bøker er nemlig ikke ansatt, men frilansere. Om ikke annet burde politikerne være interessert i arbeidsforholdene i en tungt subsidiert bransje der toppfolkene kombinerer en staselig lønn med høy kulturmoralsk haleføring.

Oversetterne som tok initiativ til dette møtet er altså avhengig av oppdrag fra forlagshus der både direktører og eiere soper inn godt med penger. Men politikerne var ikke interessert i å møte kulturlivets fotsoldater: De som faktisk gjør jobben.

PS: Jeg er selv medlem av NFFO. Jeg har fast hundre prosent jobb på Høyskolen Kristiania og regner meg derfor ikke som en frilanser selv om jeg også har inntekter som forfatter.

Denne saken sto på trykk i Morgenbladet 9. juni 2017.

Frilanser eller forlegger? Se grundig referat fra selve møtet til NFF her.