Skjønner journalister internett?

Journalistlaget liker ikke at spaltister får betalt etter antall lesere. De bør tenke over saken en gang til.

Dagbladet har innført klikkbetaling for sine faste spaltister. Dette gjelder altså kommentarer, såkalt meningsjournalistikk. I stedet for at skribenten får et fast honorar får de betalt per klikk, altså per leser. Omtrent som forfattere får royalty etter antall solgte bøker.

Journalistlagets leder, Hege Iren Frantzen, uttalte seg i Klassekampen som først omtalte saken og deretter i NRK: Jeg mener på alvor at klikkhonorar er en farlig vei å gå, sa hun i Dagsnytt atten. Det som skjer er at du skrur til ordbruken og temabruken fordi man skal leve av det man gjør. Farlig for mediene og farlig for samfunnet. Det tror jeg gir et fordreid offentlig ordskifte. Man velger andre typer problemstillinger, de som genererer mye klikk. Hun brukte også tidens mest populære skjellsord, ”populisme” to ganger, som for å understreke styggedommen.

Jeg har vært fast ansatt fem år i økonominettavisen E24 og har senere levert hundrevis av saker til Nettavisen som klikkbetalt spaltist. Senere har jeg talt egne klikk i Aftenposten og på egen blogg.  Jeg kjenner meg ikke igjen i Frantzens virkelighet. Det blir nemlig ikke flere klikk av at jeg ”skrur til ordbruken”. Det er heller ikke slik at jeg får mange lesere hvis jeg velger et omstridt tema med hard vinkling. Folk er nemlig ikke dumme.

I E24 het min største klikkvinner ”Tariffoppgjøret: Ungdommen tapte”. Det var en ganske teknisk gjennomgang av tariffoppgjøret, men med en vinkling som traff leserne på VG-fronten (der den ble hentet opp) hjemme.

I Nettavisen var mine klikkvinnere mediekritiske artikler om Romkvinne-saken, Schjenken-saken og i tillegg live-blogging fra rettssaken mot Vågå-ordføreren. I Romkvinne-saken var jeg tidlig ute med å ta opp det som utviklet seg til en stor sak. I Vågå-saken publiserte jeg bare timer etter at ordene hadde falt i rettssalen. Denne ”timingen” gav mye trafikk.

Men min aller mest leste sak noensinne heter ”Hvordan dør leger”. Den handler om overbehandling i livets siste fase og bygger Ken Murrays mye omtalte artikkel fra 2011, How Doctors Die. Den spredte seg fra min facebookprofil og gikk viralt, som det heter. Nettavisen publiserte den også, men de fikk ganske få klikk på samme sak. I en sak om døden var altså mitt eget bloggpublikum riktigere enn Nettavisens publikum.

Frantzen argumenterer som om det er lett å få lesere dersom man bare er kynisk nok. Det er feil. Hun minner om forlagsvitsen om den nye markedsdirektøren: ”Hei folkens, nå har jeg funnet en skikkelig bra strategi, heretter skal vi bare gi ut bestselgere!” Det er, heldigvis, ikke slik hverken litteraturen eller journalistikken funker.

Da Bjørn Stærk skrev om sin kristne oppvekst fikk han rekordlesning. Og han er ikke akkurat den som ”skrur til ordbruken” slik Frantzen frykter. Han skriver sobert, gjennomreflektert og har stor kunnskap om emnene han behandler. Bjørn Stærk har skrevet for nett siden 90-tallet og kjenner bloggformatet bedre enn de fleste journalister. Kanskje det er det som skal til for å få lesning? Å elske sitt medium, i stedet for å mistro og forakte det? Journalistlagets leder ser ut til å gjøre det siste: Tro det verste om leserne, bare fordi de er på internett.

Frantzens siste argument mot klikkhonorarene er at det er nettredaksjonen som styrer trafikken ved hvordan de plasserer saken på front. Der har hun et poeng. Ikke alle desksjefer ser potensialet i en sak, og saken kan raskt dø hvis den ikke frontes riktig. Og framfor alt, avisens publikum kan være et annet enn spaltistens. Men dette poenget er egentlig et argument for å løsrive spaltistene fullstendig fra redaksjonene. Med enda mer avansert teknologi, blant annet mikrobetaling for lesning av enkeltartikler, vil de beste spaltistene kunne operere fint på egen hånd. De spaltistene som har kapasitet til å skape sin egen infrastruktur på nett vil være de de som skriver best saker med mest substans.

Internett har fantastiske muligheter for gode skribenter. Mange av dagens redaksjoner vil dø men samfunnsdebatten vil overleve. Vi snakkes om ti år Frantzen!

Denne artikkelen sto først på trykk i Morgenbladet 12. mai 2017.