Kringkastingsrådet: Innafor om intimkirurgi

Tenk deg en filmatisk god dokumentar som virkelig får deg til å kjenne hvor misfornøyd du er  … med ditt eget kjønnsorgan … er det virkelig noe NRK skal sende? Programmet Innafor, med Emma Clare Gabrielsen som programleder, handler om intimkirurgi. Kringkastingsrådet behandlet klagene på programmet 23. mars.

Den vanligste formen for intimkirugi er kvinner som skjærer bort deler av kjønnsleppene for å unngå flaggermus. En annen variant er å fettsuge venusberget for å unngå bollemus. Rimelig sinnsyke ting å bruke penger på, altså. For det foregår, selvfølgelig, på private klinikker.

NRKs programleder Emma Clare Gabrielsen satte seg selv i gynekologstolen i programmet hos en kirurg som tjener gode penger på slike jenter som henne. Ikke for å bli skåret i, men for å bli vurdert. Og hun ble etterhvert veldig usikker, på om hun var pen nok mellom bena. Hennes usikkerhet blir seerens, fordi vi identifiserer oss så sterkt med henne. De direkte sitatene nedenfor baserer seg på det offisielle referatet fra Kringkatstingsrådets møte, som vanlig ført i pennen av Vetle Daler. Kommentarene for øvrig er mine.

Rådet hadde bedt Susannah Bush Eide om å innlede, etter hennes kritiske artikkel om saken i Aftenposten.- Det er mange aspekter ved disse programmene som er debattverdig, sa hun. – Dette er en spennende ny form, og en stemme som treffer et ungt publikum. Nettopp derfor er det viktig å tenke over hvilken smitteeffekt det har. Vi ser en økt etterspørsel etter intimkirurgi. Susannahs hovedpoeng var altså at programmet, nettopp ved å bruke en så karismatisk og medlevende programleder, gjør folk mer tilbøyelig til å ønske å foreta slike inngrep selv.

Jeg er langt på vei enig med Susannah. Jeg tror den vanligste opplevelsen etter dette programmet hos kvinner vil være: Når selv stilige Emma Clare blir usikker på om underlivet hennes er pent nok, hva da med meg? Det er fortellerformen som er spesiell.

– Programmene har truffet gruppen godt, de oppleves relevant for målgruppa, sa Morten Møller Warmedal i sin redegjørelse. – Det viktigste virkemiddelet er en personlig programleder, samtidig som vi har fulgt elementære krav til balanse. Vi ønsker ikke en moralistisk tilnærming, og mener målgruppa ikke trenger fasitsvar basert på voksenanalyse. Warmedal  innrømmet at det er et tankekors at unge jenter har blitt mer bevisst på hvordan de ser ut nedentil etter programmet om intimkirurgi, men… – Vi har også med ekspertkilder som imøtegår det kirurgen sier. Kirurgen blir ikke stående alene som autoritet, påpekte han.

Jeg har ikke ønsket at datteren min på 16 skal se dette, sa medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud. – NRK tar for lett på rollen til programlederen. Jeg blir bekymret når jeg hører at den personlige programlederen er den nye journalistikken. Programlederens rolle er det problematiske her, hun setter seg selv i en sårbar rolle, og det viktige blir hennes reaksjoner. Hvor opplysende er det? Det er vanskelig å stille kritiske spørsmål når man blir undersøkt på denne måten (altså i gynekologstolen, min anm., slik Emma ble i programmet)

Filip Rygg mente serien er god og viktig. – Den dekker flere felt som har vært underdekket. Jeg er enig i at man kunne hatt flere motstemmer.  Jeg vil berømme NRK for den type satsing og håper på mange sesonger, sa han. Filip Rygg er leder for Tankesmien Skaperkraft og tidligere byråd for Kristelig Folkeparti i Bergen. Han er valgt inn i Kringkastingsrådet for KRF, og sammen med Vebjørn Selbekk var han den mest positive til programmet. De to erklært kristne i rådet var altså, artig nok, de mest liberale i denne saken.

Dette er noe av det beste og mest nyskapende vi gjør, sa kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. – Hensikten er å skape engasjement, debatt og emosjoner. Jeg forstår at det skaper sterke sympatier og antipatier. Programmene utløser reaksjoner som gjør at målgruppa begynner å tenke selv. Jeg er ikke med på at det er prinsipielt farlig at journalisten selv brukes og har den rollen, sa han.

Dette minner om programmer om narkotika på 70-tallet, sa jeg (Elin Ørjasæter), der programmet garantert gjorde at de som var disponert ville få lyst til å prøve. Jeg vet ikke om jeg skal gratulere NRK med et godt program eller si at “så mye er det ikke verdt å treffe målgruppa”.

Programlederen er noe av det mest påvirkende her. Jeg mener programmet skaper mer usikkerhet i målgruppene, ikke mindre, mente Susannah Bush Eide.

Så så langt kom vi altså i diskusjonen. I selve rådsmøtet klarte ikke jeg ta stilling i det hele tatt. Men i ettertid ønsker jeg at jeg hadde vært mer kritisk. Jeg tror Kjersti og Susannah har rett i at det er selve programlederens posisjon som gjør programmet problematisk. Når denne programserien har seertall på rundt en halv million (alle flater, mobil, laptop etc.) så er det på grunn av kombinasjonen karismatisk programleder, god produksjon og et underpublisert tema.

Ingen av kritikerne mener at NRK ikke skulle behandlet et tema som intimkirugi. Men Innafor-serien viser tydelig fram et paradoks: En godt laget produksjon med sterk identifikasjon av en programleder som nysgjerrig og åpent utforsker, vil skape større interesse for temaene i seg selv. Her er det hårfine grenser. Da Thomas Seltzer, i flere programmer tok for seg psykedelika (rusmidler som framkaller kraftige hallusinasjoner) har han ikke fått tilsvarende klager som det Innafor-serien har fått. Han er også en utforskende og karismatisk programleder som seerne identifiserer seg med. Men Thomas gikk gjennom programmene uten selv å få lyst til å bruke psykedelika, og da han til slutt gjorde det likevel, var han like skeptisk etter opplevelsen som før. Han satt på inne på et trist hotellrom i Amsterdam en hel kveld og flashet på veggene. Og oppsummerte at «for en Follo-gutt er jo dette litt å kaste bort en kveld i Amsterdam, da jeg kunne gått på byen» (fritt etter hukommelsen min). Han datt akkurat ned på riktig side.

Det er hårfine grenser for hvilke signaler programlederen sender. Emma Clare Gabrielsen detter ned på feil side av den grensen, slik jeg ser det. Det må NRK ta ansvaret for. Men jeg er i tvil om NRKs dokumentarsjef ser slike subtile grenser i det hele tatt. Han skrev i Aftenposten om Susannah: Det virker som om Eide ønsker seg et langt mer moralistisk utgangspunkt: Mer skolefjernsyn med voksen-autoritet og mindre personlig form, erkjennelser og tvisyn. Han skjønner altså ikke hva saken handler om, og han svarer NRKs kritikere ved å framstille dem som litt korka.

Det finnes både filmatiske mesterverk og kvalitetsbøker som aldri burde vært laget, fordi de er moralsk tvilsomme. Mitt beste eksempel er «Få se!», en sex-bok for barn som Aschehoug gav ut i 1981. Den hadde enorme nærbilder av små barns kjønnsorganer, i tidens «alt er naturlig»-ånd. Jeg husker en erigert penis på en åtteåring eller deromkring, dandert med et lite skjerf på, for å vise leseren hvor flott det var med barns lek. En slik utgivelse ville vært utenkelig i dag, etter Bjugn-saken og den erkjennelsen som vokste fram på 80- og 90-tallet om at mange voksne ønsker sex med barn. Vi er blitt mer opptatt av farene ved å eksponere barns kjønnsorganser nå enn det vi var den gangen. Vil vi tilsvarende bli mer opptatt av farene ved å eksponere vakre, kule jenter som Emma, som oppriktig lurer på om kjønnsorganet hennes er bra nok? Tja, hvis vi får en hel generasjon jenter som skjærer av seg kjønnsleppene, så vil vi kanskje det?

En god artikkel om intimkirurgen og fenomenet intimkirurgi i Morgenbladet, av gynekolog Pernilla Nylehn. Stykkprisbetalt, enkelt og billig!

Vil du vite mer om Kringkastingsrådet kan du gå til NRKs sider om oss her. Programmet Innafor om intimkirugi kan du se her.

Mer om TV: Les Elin om Lothepus og Fjorden Cowboys her

Foto: NRK