Alkolås for sosiale medier

Noen bør utvikle en alkolås for sosiale medier, skriver Elin Ørjasæter.

«Fikk to flasker vin av Civita for et foredrag. Gleder meg til å skylle dem ned med to paralgin forte.» Dette skrev jeg på Twitter i 2009 og tweeten ble friskt sitert og kommentert i uken som fulgte.

Jeg kom meg tidlig på sosiale medier, ble fort hektet på og tilsvarende tidlig hektet av. Det samme gjelder alkohol: Tidlig på og tidlig av. Nå er jeg bare sporadisk innom begge deler og aldri samtidig. Kjære Gud, la det fortsette slik.

Så her sitter jeg på min høye, edru hest og ser folket utfolde seg nede på Facebook. Det er som om de flasher sin ensomhet: Spritflaska, en død bikkje og en lysende skjerm, livlinen fra det mørke rommet til verden der ute hvor man så gjerne vil bli forstått, men bare blir misforstått.

Tirsdag 21. februar gratulerte Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes «de skamløse jentene» med Fritt Ords honnørpris, som de fikk sammen med Leo Ajkic. Redaktøren i Human Right Service, Nina Hjerpset-Østlie, repliserte at Ajkic var en islamist. Angivelig fordi han skal ha forsvart kvinners rett til å bruke hijab. Etter hvert skrudde hun seg opp til de melodramatiske høyder:

«Islam er den freden vi får i graven […] hvis de troende tror de har noe å hente her i Europa, så tar de grusomt feil. […] Vi kommer ikke til å la oss kue av religion eller autoritære retninger uten å ta voldelig til motmæle. […] Jeg dør heller under Putin enn under muslimske land». Oppdateringene ble øyeblikkelig skjermdumpet og kringkastet av hennes politiske fiender. En av Norges beste journalister hadde klart å rive ned omdømmet sitt i løpet av en halv flaske brennevin.

Mønsteret gjentar seg. Intellektuelt oppegående folk blir til fjols i fylla. Nils Rune Langeland, forfatteren bak den kulturkritiske boken Europa. Ei krossferd presterte følgende gullkorn på Facebook: «Kven er for genetisk svake analfabetar frå Punjab? […] Det Norge eg stammar frå, har falle på alle slagmarkar for, har inga plikt til å ta i mot analfabetar […]». To år etter kom denne: «Prøvde å gå på restaurant her eg bur. […] Den pakistanske restauratøren flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldrefedre som slåst for Noreg. […] Hater dykk med god grunn». Da jeg skjermdumpet oppdateringen hadde den seks «likes», altså svært få, og 80 kommentarer, altså svært mange. En stor del av dem var oppfordringer til Langeland om å slutte å drikke og komme seg til sengs.

Hvor mye netthets skjer fordi avsenderen har promille? Det artige med sosiale medier er jo at promillen ikke synes på folk, slik den gjør i ”real life”. Det går lang tid før man skjønner at: Aha, kameraten min er full! Man tenker jo liksom ikke at folk sitter alene og drikker. Men det er akkurat det de gjør. Så våkner de med fylleangst klokka fem om morgenen, piler bort til maskinen og sletter oppdateringene sine. Dersom de ikke er offentlige personer slipper de altså unna med det.

Nina Hjerpset-Østlie derimot, var proff nok til å forstå at det ikke ville hjulpet henne å slette. Huff og gru, skrev hun på Tornes’ tråd dagen derpå. Og forklarte at fordi hunden døde dagen før så hadde hun drukket alkohol. Deretter la Hjerpset-Østlie ut en lengre oppdatering på sin Facebook-side med samme unnskyldning. Snart flommet tråden over av varme og sympati.

De mange støtteerklæringene er norsk kultur på sitt verste. Ren snillisme overfor en som nettopp hadde skadet sin politiske sak. Støtten var dessuten lite logisk. For mener ikke Hjerpset-Østlies politiske venner at vi ligger i krig med islam? Og så klarer ikke soldatene en gang å holde seg edru? Da vinner jo muslimene — avholdsfolk som de stort sett er – på walkover.

De politiske fiendene til Hjerpset-Østlie kjøper ikke unnskyldningen om at fylla har skylda. «Jeg greier ikke fri meg fra tanken om at en innvandringskritisk skribent fra Human Rights Service her har avslørt hva hun egentlig mener», skrev Dagbladets Aksel Braanen Sterri på Facebook. Han har jo dessverre et poeng. Det er jo ikke tilfeldig hva vi rører om i fylla. Langeland slåss på sine forfedres evige slagmarker og Hjerpset-Østlie proklamerer sin opera-dramatiske død under diktaturet. Fulle folk sier sannheten. Om seg selv. Det er derfor fylla er så inn i helvete pinlig og avslørende.

Jeg ønsker arbeiderbevegelsens avholdskampanjer tilbake. Hvis man mener alvor med politikk, får man holde seg edru.

Fant du denne saken på Facebook? Meld deg på Elins gratis nyhetsbrev her, så får du nye saker rett i innboksen!

Denne sto første gang på trykk i Morgenbladet 10. mars 2017