Eldrebølgen – jobber mindre og koster mer

En venn av meg har søkt mer enn 300 jobber men har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju. Han tror det er fordi han er 53 år gammel. Jeg tror han har rett. Arbeidsledige over 50 har det tøft. Senior-aktivistene mener det er fordi arbeidsgivere er ”fordomsfulle”. Jeg tror det er fordi arbeidsgivere er rasjonelle. De eldre i arbeidslivet koster nemlig mer enn de smaker i fremtidige rettigheter.

”Arbeidslivet remikses”, skrev Kristina Jullum Hagen og Rasmus Eiternes Guldvik i Magma 3/2016. Begge er ansatt i NHO, og de beskriver en polarisering mellom de høykompetente og de uten kompetanse i arbeidsmarkedet. Det solide midtfeltet av funksjonærer organiseres, automatiseres og digitaliseres bort. Forfatterne skriver ikke spesifikt om eldre arbeidstakere, men nettopp arbeidslivets endringstakt er relevant for å forstå hvorfor eldre arbeidssøkere ikke får jobb. Blant folk over 50 er det et stort og velfødd innenfor-lag og et bittelite desperat utenfor-lag. Det er de som hverken har jobb eller er i helsemessig posisjon for uføretrygd. Ingen vil ha disse friske og arbeidsvillige folkene. Så hvilke goder er det som gjør dem uaktuelle for ansettelse?

For det første har de, som følge av rettspraksis, et betydelig større vern mot oppsigelse enn yngre. Enhver ansettelse handler om å minimere risiko, og risikoen ved å ansette en eldre person er altså høy. For det andre har de en hel ekstrauke ferie fra fylte 60, noe som gir et solid påslag i feriepengeavsetning for arbeidsgiver. For det tredje har de etter 62 år rett til redusert arbeidstid, noe som er utfordrende å administrere. Etter fylte 62 har de også rett til pensjon, men fortsatt åtte eller ti år med fullt stillingsvern. Legg til at lønnssystemene noen steder også kan gjøre nyansatte eldre dyrest målt i nominell lønn. De er også statistisk sett mer sykmeldt enn yngre, naturlig nok.

Det var altså kostnadene. Men hva er ytelsen? Hvor god er en gjennomsnittlig eldre ansatt i forhold til en ung? PIAAC-undersøkelsen, en slags PISA for voksne, gir omfattende data for utviklingen i leseforståelse, tallforståelse og problemløsning i IKT-miljø. Dette er kompetanse som er helt sentral i et moderne arbeidsliv. De eldre skårer vesentlig dårligere enn yngre, også når det justeres for at de eldre jevnt over har lavere utdanning enn yngre. For øvrig er det godt kjent fra intelligensforskning at intelligensen faller med årene, og da særlig den type intelligens som brukes for å løse nye problemer. I boka Rekruttterings- og intervjuteknikk av Ole Iversen anbefales IQ-tester varmt som utvelgelsesmetode. Men forfatteren mener at nyutdannede og eldre må ha ulike sammenlikningsgrupper. De eldre må sammenliknes med folk på sin egen alder, ikke med yngre, for da faller de eldre gjennom. Det er neppe en særlig rasjonelt å ta slike hensyn for en arbeidsgiver som bare vil ha den beste, uavhengig av alder.

Vi er altså i den pussige situasjon at de eldre er dyrest i drift men gir minst tilbake til arbeidsgiver. Dersom du overhodet ikke kjenner deg igjen fra din egen arbeidsplass, kan det være på grunn av birkebeiner-effekten. Baard Meidell Johannesen beskriver eldre i arbeidslivet som birkebeinere. 40-åringer er gjennomsnittlig trolig bedre skiløpere enn 67-åringer. Men de 67-åringene som går birkebeineren er mye bedre på ski enn en gjennomsnittlig 40-åring. På samme måte er de 67-åringene som fortsatt jobber dyktigere og mer lærenemme enn gamle flest. Men 67-åringen i Birkebeineren faller helt gjennom sammenliknet med 40-åringen som stiller i samme renn.
Hva da, hvis skirennet var OL i stedet? Da ville det ikke vært plass til den dyktige skiløperen på 67 år. Arbeidslivet har ikke aldersklasser, det er tvert i mot som mange små mini-OL, der øvelsene attpåtil endres voldsomt og kontinuerlig. Innovasjonstakten er større enn noensinne, og den bare øker. Det er derfor min venn ikke får jobb. Det er alltid en raskere og mer tilpasningsdyktig 40-åring i bunken. Gapet mellom produktivitet, stillingsvern og avlønning blant eldre får altså en grusom konsekvens.

For meg framstår noen av arbeidssøkerne i generasjonen som nå er i 50- og 60-årene som den første generasjonen i prekariatet, sa professor Guy Standing i et intervju med Seniorpolitikk.no i sommer. Ordet prekariat er en blanding av ordet proletariat og prekært. Prekariatet lever fra måned til måned fordi de aldri får trygghet i en fast jobb. Og der finner du nå mange i femtiårene, gjerne dresskledd og egen nettside som konsulent. Det står respekt av at de ikke gir opp.

Konsulentlivet er beinhardt. Livet som ansatt, i hvert fall på lønnsnivåene over midten, er nesten uanstendig godt. Gapet mellom de innenfor og de utenfor er for stort. Eldrerovdyret spiser sine egne først.

Fant du denne saken på Facebook? Meld deg på Elins gratis nyhetsbrev her, så får du nye saker rett i innboksen!