Bok om makteliten av Knut Olav Åmås

En av Norges mektigste menn heter Arild Hervik og jobber på Høgskolen i Molde. Han har hele 17 NOU-er på samvittigheten, de fleste har han ledet. Skattefunn, kulturmoms, såkornfond og tidlig skolestart. Hervik er mannen.

Jeg har lest boka Makteliten som tegner maktkartet over Norge ved å peke på de 252 mektigste personene. Arne Strand i Dagsavisen slakter den som en latterlig ”kjendisbok”. Han kan umulig ha lest den.

Mottakelsen av boka forteller noe pressens forfall. Noe så ambisiøst som en bok om makt for almennmarkedet blir slaktet av demonstrativt uinteresserte (!) skribenter. Noen få anmeldere skriver om bokas innhold. De andre skriver mest om anmelderen selv eller at Knut Olav Åmås er mann og bor i Oslo og derfor burde holde munn. Han er altså bokas redaktør og har imøtegått kritikken her.

Marie Simonsen skriver i Dagbladet at denne boka er så tåpelig at hun må legge inn protest før hun har lest så mye som en linje. Simonsen selv har laget ”utallige slike lister”, skriver hun, og også figurert på dem. En gang tronte hun over Erna på en slik liste og Erna ”sverget på at det aldri skulle skje igjen”.

Arne Strand på sin side sammenliknet boka med Se og Hør. Han forteller videre at han en gang spurte Gudmund Hernes om hvem som var mektigst i landet. Men Hernes var aldri så dum at han svarte.

Det selvsentrerte kommentariatet er her usvikelig sjangertro, der Marie skriver om Erna og jeg skriver Strand om Hernes og jeg. De bekrefter bokas påstand om at den agendasettende makten i pressen er synkende. Redaktører flest likner mer på ledere av franchisebedrifter enn på selvstendige åndshøvdinger, for å sitere Sven Egil Omdal i kapitlet om kultur og presse.

Makt sentrert i Oslo beskuer sin navle og utgir bok, mener Marit Arnstad på twitter. Egon Holstad i iTromsø kaller boka en sammenrasket bok fra andedammen i Stortingsparken (hvor nå det er). Ein gjeng Oslogubbar av begge kjønn mener skrotvenstres Alf Holmelid på twitter. De kunne jo lest innledningskapitlet til Knut Olav Åmås før de startet kaklingen. Han forklarer både hvorfor det er få kvinner og få fra distriktene med. Redaksjonen har prioritert hvem som har makt, ikke hvem som burde ha makt.

Etter Åmås innledning i boka følger en topp-25-liste over Norges mektigste personer på tvers av alle sektorer. Så følger seks kapitler som tar for seg ulike områder fulgt av seks respektive lister. Innimellom kommer det redaksjonen kaller begrunnelser, en kort biografi over hver av de 252 menneskene. Disse biografiene kunne med fordel vært mindre høflige og analytisk skarpere. Trenger vi egentlig så mye biografisk informasjon når vi har wikipedia? Som leser setter jeg mer pris på å få vite hvordan og hvorfor navngitte mennesker har mye makt, slik jeg får i kapitlene om de ulike sektorene.

Det svakeste av disse er kapitlet om næringsliv og arbeidsliv. Det blir som å sammenlikne epler, balltrær og kaniner, området er for stort. Finanseliten får for lite plass, det samme får industribyggingen på Vestlandet. Til gjengjeld er kapitlene om politikk, sivilsamfunnet, presse/kultur og forvaltning og kunnskapssektoren svært gode. Forfatterne, ved siden av Åmås selv, er Kristin Clemet, Aksel Braanen Sterri, Kjetil Wiedswang og Sven Egil Omdal, den siste bare som ekstern bidragsyter, ikke som listeansvarlig.

Å lage lister er å tørre å prioritere. Det er derfor de fungerer så godt, lister vil alltid skape diskusjon. Hver eneste leser kan ergre seg over noe som mangler, og at noen har fått urettmessig plass. Her er mine ergrelser:

Hvorfor er det kun en person fra NRK, nemlig sjefen selv? Hva med Grete Gynnild Johnsen, som leder den største NRK-divisjonen? Selv VGs Torry Pedersen er en spurv, sammenliknet med Johnsen. Og er ikke dramasjefen Ivar Køhn i NRK like mektig som sjefen for Det norske Teatret Erik Ulfsby? Bør ikke Sindre Gulvog inn på lista, sjef for statens tildelinger til filmbransjen? De to eneste innen musikk på lista er innen det klassiske musikkfeltet. Hvorfor er de mektigere enn Øyasjefen, sjefen for Universal og musikksjefen i P3?

Kjetil B. Alstadheim har fått plass på listen over de 252 mektigste. Han er politisk redaktør i Dagens Næringsliv og en av Norges morsomste skribenter. Men Hanne Skartveit i VG er mektigere, både i kraft av egen penn og fordi apparatet rundt henne, VGs redaksjon, både har vilje og evne til å felle Norges mektigste når anledningen byr seg.

Denne boka gir startskuddet til diskusjon. Det er det som gjør den så bra. Marie Simonsen og Arne Strands latterliggjøring av hele prosjektet sier mest om dem selv og pressens avmakt. Deler av kommentariatet går til bunns i eget navlelo. God tur. Vi andre er interessert i å vite hvem som styrer dette landet, hvorfor og hvordan. Boka Makteliten er en utmerket veiviser.