Annengenerasjon – lakmustest på integrering

Lakmustesten på integrering er ikke innvandrerne selv. Det er barna deres. Bare fire av ti voksne norskafrikanere var i jobb i 2015 ifølge Statistisk Sentralbyrå. Det tåler vi kanskje, dersom barna deres blir sysselsatt på linje med de norske. Gjør de det? Det vet vi ikke.

Men vi vet hvordan det gikk med første generasjonen innvandrerbarn, de med to utenlandsfødte foreldre som ble født i Norge eller kom hit før skolestart i fødselskullene til og med 1982. Det gikk kjempebra!

Fasiten foreligger i Are Skeie Hermansens (UiO) nylig publiserte artikkel ”Moving Up or Falling Behind? Intergenerational Socioeconomic Transmission among Children of Immigrants in Norway” i European Sociological Review. Artikkelen er basert på registerdata, altså offentlige registre som i dette tilfelle omfatter alle som er bosatt i Norge.

Arbeidsinnvanding på 70-tallet
De første migrantbølgene fra fattige land til Norge skjedde gjennom arbeidsinnvandringen fra Pakistan, Marokko og Tyrkia og så noe senere flyktningebølgene fra Vietnam og Chile. Det er disse som er gamle nok til at forskerne kan si noe fornuftig om barna deres som voksne. Foreldrene var i gjennomsnitt svært fattige etter norske forhold. En generasjon senere ligger barna deres bare litt under snittet for jevnaldrende etnisk norske målt i både utdanning og inntekt. Bykset i sosioøkonomisk status er størst i de familiene som hadde dårligst utgangspunkt. Klassereisen er formidabel.

Den største gruppen innvandrerbarn som nå er i trettiårene har pakistanske foreldre. De unge mennene som kom til Norge for 40-50 år siden, oppdaget et land med gratis skole helt opp til og med universitetsnivå. Et land der mor får en postgiroblankett med barnetrygd hver måned, med mer penger for hvert barn hun har. Et land der far kunne få mer i uføretrygd enn ved å jobbe, slik Frisch-senteret senere dokumenterte.

Potent velferdsstat
De pakistanske mennene tilpasset seg. De hentet koner i Pakistan, koner som ikke jobbet men som fikk mange barn. Far jobbet men ble i gjennomsnitt uføretrygdet langt tidligere enn sine norske kolleger. Barna leste lekser. Det norske systemet gav disse familiene muligheter som de grep med begge hender. I dag ser vi resultatet i form av gode skattebetalere i annengenerasjon. Velferdsstaten er altså uhyre potent når den virker.

Kan integrerings-suksessen gjentas? Det store antall innvandrere kom jo først senere. Først irakere og somaliere, deretter EØS-innvandrerne fra Øst-Europa. Barna deres er for unge til at vi vet hvordan det vil gå med dem. Og i fjor kom krigsflyktningene fra Syria.

Norskfødte med innvandrerforeldre tar i dag oftere høyere utdanning enn barn av norskfødte. Men i den samme gruppen er det også færre som fullfører videregående skole enn blant de etnisk norske. Disse tilsynelatende motstridende fakta viser en større grad av polarisering blant innvandrernes barn enn blant norske, et tydeligere skille mellom de flinke og de som tidlig gir opp skolen. Hovedbildet er likevel svært positivt for barnekullene født gjennom hele 80-tallet.

Segregering skyter fart
Men segregeringen skyter fart. Allerede om 16 år kan Oslo ha åtte bydeler som er sammenliknbare med Rosengård i Malmø, ifølge en rapport fra Human Rights Service. Kriminaliteten blant unge irakere, afghanere og somaliere er betydelig høyere enn blant etnisk norske.
Vi har hatt store svindelsaker knyttet til trygdebruk i innvandrermiljøer, med konsekvenser for tilliten i samfunnet. Sist men ikke minst; EØS-innvandringen gir sosial dumping som truer hele den norske samfunnsmodellen.

Paradokset er altså at den samme velferdsstaten som gav suksess i første innvandringsrunde kan bli alvorlig skadet i neste runde på grunn av nettopp innvandring. Det var dette Brochmann-utvalget handlet om. Velferdsstater med omfordelende sosialpolitikk, små klasseforskjeller og lite kriminalitet kan bli mer endret av innvandring enn land som f.eks. USA. Vår samfunnsmodell er mer sårbar og vi har mer å miste.

På hele 70-tallet kalte vi innvandrerne fremmedarbeidere. De jobbet på lagre og fabrikker som ikke lenger finnes. De kom, de så, de seiret. Barna deres har gode jobber. Kan suksessen gjenta seg? Jeg tviler men jeg lar forskeren Hermansen får det siste ordet (fra en telefonsamtale). Jeg spurte ham om velferdsstatens finansiering: Hvis du skal vekte betydningen av teknologisk endring, befolkningsaldring og fortsatt innvandring, sa han, så er det ikke gitt at innvandringen vil veie tyngst av disse tre.

Denne saken sto i Morgenbladet 17. juni 2016.