Debattkultur, Facebook og innvandring

Med jevne mellomrom blir jeg oppringt av redaksjoner som vil ha en innvandringskritisk stemme. Før sa jeg ja. Nå sier jeg nei.

Selve debattene er ryddige og greie, men det som kommer etterpå – i sosiale medier – er for drøyt. Jeg klarer ikke belastningen ved å bli koblet til høyreekstrem vold. Spesielt ikke når denne koblingen heies frem av samfunnets støtter.

En inkluderende debatt blir desto viktigere i kjølvannet av dagens asylinnvandring. Dette hevdet forskerne Jacob Aasland Ravndal og Johannes Due Enstad, som har kartlagt mulige årsaker til høyreekstrem vold.
Sverige er det landet i Norden der det er vanskeligst å debattere innvandring. I Danmark er debatten åpen også for innvandringsskeptikere. Men det er i Sverige det er mest høyreekstrem vold, i Danmark minst. Norge er på midten, både i voldshendelser og i debattkultur.

Den mulige sammenhengen mellom innvandringskritikk og høyreekstrem vold er omvendt av hva mange tror: Dersom vi ønsker å unngå vold og terror bør vi altså starte med å sikre et ytringsvennlig klima.

Innvandringskritiske røster i Norge blir slett ikke kneblet, men mange velger nå ikke å stille  opp. Belastningen blir for stor. Den utenrikspolitiske forskeren Asle Toje og forfatteren Jon Hustad sier nei til å stille i NRK-debatter, ifølge Dagbladet. Årsaken er en satire i NRKs radioprogram Salongen, der Toje, ifølge Hustad, ble fremstilt som ”eit nazisvin”.

Forrige uke skrev en person på Facebook at Elin Ørjasæter og fire andre navngitte personer bør tenke over at vår retorikk bidrar til at høyreekstreme ender opp med å ”tenne på asylmottak og drepe unger”. Denne kommentaren fikk 132 ”likes”, blant annet fra flere kjente og respekterte samfunnsdebattanter.  Oppegående, ressurssterke og sympatiske personer ”liker” altså at jeg bør tenke gjennom mitt ansvar for drap på barn.

Jeg vet ikke hva jeg har skrevet som gjør at de synes innlegget fortjente en ”like”. Men å koble meningsmotstandere til folkemord er dessverre ikke uvanlig: Per Fugelli skrev i Aftenposten 9. mars 2015 at Per Edgar Kokkvolds faktagjengivelse om IS kan gi et nytt Holocaust.

I samme avis i 2012 fremstilte Lily Bandehy det som om Thomas Hylland-Eriksens ord var utløsende faktor for Anders Behring Breiviks handlinger. Norges største avis har altså to ganger publisert absurde meninger som ikke bare er empirisk feil, men som også er ødeleggende fordi de skremmer folk vekk fra å debattere innvandring.

Mange tror fortsatt at Christian Tybring-Gjedde vil utstyre muslimske Oslo-barn med gul stjerne. VG fremstilte det nemlig slik i mars 2010, og stadfestet attpåtil fremstillingen i en senere kommentar. Sannheten var at Tybring-Gjedde ønsket at alle Oslo-elever skulle bære jødestjerne en dag i året, for å minnes Holocaust. Et fint forslag ble bevisst endret til at Christian Tybring-Gjedde var en som Hitler, bare barten manglet i oppslaget. Er det rart at innvandringsmotstandere er blitt vanskelige å få inn i debattstudioene? Hver gang Tybring-Gjedde blir kryssklippet og feilsitert er det ti andre potensielle debattanter som tenker: ”Dette vil jeg aldri utsette meg selv for”.

”Hvorfor skriver du ikke om dette” spurte jeg en kjent, økonomiprofessor da han kom med det som for meg var nye fakta om innvandring. Han bare lo: ”Jeg vet da mitt eget beste,” sa han, ”jeg blir så stigmatisert, at det gidder jeg ikke”.  Det er blitt mange slike samtaler, med samfunnsøkonomer, sosiologer og politifolk som har interessant kunnskap som de for all del ikke vil komme ut med.

Jeg har to gode venner som med jevne mellomrom må oppdateres av PST om sin egen sikkerhet. De to står på hver sin side i innvandringsdebatten, og er begge både demokrater og ikkevoldelige. Begge vurderer nå med jevne mellomrom om de skal orker mer – og om de setter barna sine i fare. Så tøft er det blitt.
Det er helt avgjørende at folk forstår forskjellen på å ha en mening, og det å ha ansvar for drap. For i det du gir folk ansvar for drap eller ”landssvik”, slik innvandringstilhengerne blir, så oppfattes det av noen som legitimt å angripe deg fysisk. Dette er ikke et teoretisk resonnement, det er høyst reelt for mine to venner.

I offentlige debatter bør man tåle knallhard kritikk av sine argumenter, men det er uakseptabelt å gi sine meningsmotstandere moralsk ansvar for drap. Denne grensen er det for få som ser.

For hver nye runde av moralsk fordømming av en innvandringsskeptiker, forsvinner ti mer moderate debattanter inn i skyggenes dal. De ser jo hva man kan risikere.

I et samfunn der det er greit å gi hverandre moralsk ansvar for alt fra 22. juli til barnedrap og ildspåsettelser, uten noe som helst belegg for påstanden, vil normale mennesker ikke orke å debattere.

Tidligere foraktet jeg de som trakk seg fra disse debattene for å være feige og ikke ta samfunnsansvar. Nå tror jeg at det var kanskje er jeg som var dum, og disse tause som er kloke. De tar vare på seg selv.

Denne saken ble også publisert i Aftenposten 9. november 2015

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Hvis du vil lese om foredrag om organisasjon og ledelse kan du trykke på bildet:

Foto: Terje Bergersen