Ulv og bjørn må ut. Villsau og geit må inn!

I mai ble en ulv skutt i Ringebu, Gudbrandsdalen. Den hadde vært helt innpå tunet på gården ved E6. Den så utsultet ut, bare skinn og bein. Den kom trolig over fjellet fra Sverige. Ifølge myndighetene skal ulv holde seg i Oslo, Østfold og Hedmark, men det visste ikke ulven.

Mandag 10. august kunne Aftenposten fortelle at Enebakk kommune råder skole- og barnehagebarn til ikke å dra på skogstur før en av ulvene i området er borte. Det er søkt om tillatelse til å skyte den fordi den har tatt rundt femti lam. Men fylkesmannen sier nei til skyting.

Et stort byråkratisk nettverk, nasjonalt, regionalt og lokalt, overvåker og beslutter lovlig hva som er lovlig felling. Samtidig fortviler bøndene over ulveangrep, ettersom den skader og dreper så mange dyr samtidig når den angriper.

Rundt andre verdenskrig var ulv og bjørn funksjonelt utryddet i Norge (dvs ingen reproduserende bestander). Så kom 70-tallet, naturvernet og Bern-konvensjonen, og ulv og bjørn ble fredet.

Men Norge har også undertegnet konvensjonen om vern av kulturlandskap. Her står den ene konvensjonen i konflikt med den andre. Det er dermed et politisk valg hvilke av disse vi legger mest vekt på. Som i så mange andre politiske saker skyver politikerne internasjonale konvensjoner foran seg som om de var hugget i sten. Det er de ikke. Internasjonale konvensjoner er ofte vage og til dels motstridende. Sakene avgjøres gjerne i en internasjonal komité hvis det da finnes håndhevingsmekanismer overhodet. Lite skjer hvis man taper saken. Det kommer ikke et internasjonalt ulvepoliti og arresterer Norge hvis vi tillater folk å skyte ulv på generell basis, altså med jaktkort som eneste tillatelse.

Men jus til side: Hvilket moralsk ansvar har vi for å forvalte våre store rovdyr? For å gi et fornuftig svar på det må vi vurdere artenes utbredelse på kloden, ikke artenes utbredelse i hver enkelt nasjonalstat. Norge har for eksempel ikke noe moralsk ansvar for bengaltigeren, men stort ansvar for havørn og lundefugl. En praktisk og realistisk rovdyrpolitikk bør ta utgangspunkt i hvorvidt norske arealer er viktige for artene det gjelder.

Hvor viktig er så norsk areal for ulv, bjørn, gaupe, jerv og kongeørn? Hvis vi plaffer ned alle norske kongeørner er bestanden mer enn halvert i Skandinavia. Kongeørna bør følgelig få leve, selv om den tar et lam i ny og ne. Det andre ytterpunktet er bjørn og ulv, der har vi under fem prosent av den skandinaviske bestanden ifølge Miljøverndirektoratet. Sverige har mest av de store rovdyra.

Så har Norge mellom en tredel og firedel av all skandinavisk jerv og et sted mellom ti og tyve prosent av gaupene.

Vårt vern av noen ganske få individer ulv og bjørn som er del av store, livskraftige stammer globalt har en høy pris. Utmarksbeite blir vanskelig og Norge gror igjen. Vi valgte en aktiv distriktspolitikk der svenskene valgte avfolkning. Derfor  får vernet av ulv- og bjørn nå en høyere pris i Norge enn i Sverige.

Politikerne bør prioritere landskapskonvensjonen foran Bern-konvensjonen. Norges befolkning er spredt over hele landet, i motsetning til det sentraliserte Sverige. Ulv og bjørn bør vi følgelig si tvert nei til. Disse to store rovdyra er uforenlig med utmarksbeite uansett sauerase. Jerv og gaupe derimot, kan vi trolig leve med dersom vi går over til tøffere sauer.

Den overordnede målsetning med landbrukspolitikken har til nå vært mest mulig kjøtt pr. dyr. Dersom subsidiene skrus mer over til å holde arealene i hevd blir det lønnsomt for bøndene å gå over til mer hardføre saueraser. Disse rasene gir mindre kjøtt, men fungerer som rene ryddesager i utmark.

Det finnes fire-fem saueraser i bruk i Norge. «Norsk Kvit Sau» dominerer med om lag 70 prosent av total bestand. Det er en så kalt «tung» rase som har god kjøttfylde. Men rasen er klosset og reagerer ikke særlig smart i møte med rovdyr.

Gammelnorsk sau derimot, slår ut alle de andre med antipredator-atferd, ifølge en rapport fra Tjøtta fagsenter (nå en del av NIBIO) i 1998 av Inger Hansen m.fl. Denne rasen, også kalt villsau, ursau og utegangersau, er årvåken og flykter langt. Men det viktigste er kanskje den sterke morsatferden; lammene følger mora tett hele tiden og søyene holder rede på lammene sine ved flukt. Rasen har et sterkt flokkinstinkt og de er i stand til å flokke seg og jage mindre rovdyr bort.

Vil du lese mer om villsau og se villsauer slåss? Gå til «Elin geiter».

Men «mest mulig kjøtt»-politikken, altså klassifiseringen til Nortura og støtteordningene knyttet til, gjør det umulig for den jevne sauebonde å legge over til denne hardføre sauerasen. Den er ikke bred nok over baken. Landbrukssubsidiene får bonden til å gjøre noe vi som samfunn ikke er tjent med, nemlig å produsere mye kjøtt men med mye tap. Legg til at den gammelnorske sauen har et annet beitemønster; Den er faktisk like effektiv som geita i å hindre gjengroing.

De to konvensjonene vi har undertegnet er fortsatt uforenlige i møte med ulv og bjørn. Selv villsau må gi tapt mot slike store rovdyr. Norge har derfor gode argumenter for å overlate forvaltningen av disse to til Sverige, Finland og Russland.

Men med jerv og gaupe er det anderledes. Det moralske ansvaret vi har for jerv og gaupe og det presserende behovet for å stoppe gjengroing kan faktisk forenes i ett grep: Å tilføre kraftige tilskudd til bønder som vil legge om til enten villsau eller geit. Bønder i rovdyrutsatte områder vil få et reelt valg i møte med naturverninteressene i stedet for bare å måtte legge ned.

Ved omlegging til tøffere sauer får vi også utnyttet vårt komparative fortrinn, mye utmark, til å produsere enda mer velsmakende lammekjøtt. For villsauen smaker, om mulig, enda bedre enn den kvite norske sauen. Rent kjøtt av ekte beitedyr, ikke fjøsdyr, blir neppe mindre interessant i årene framover.

Det finnes en vei ut av uføret, altså krattskogen. Men da må norsk politikere innse at man ikke kan få i både pose og sekk. Bern-konvensjon og landskapsvern-konvensjon er uforenlige hvis dagens landbruks- og rovdyrpolitikk videreføres. Det er på tide å ta noen tøffe valg.

Denne saken ble publisert i Aftenposten 11./12. august.

Vil du lese mer om villsau og se villsauer slåss? Gå til «Elin geiter».

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.