Prekariatet: De nye løsarbeiderne

Andelen folk som jobber, men ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden.

De er Prekariatet, den nye farlige klassen, for å sitere tittelen på Guy Standings bok som kom ut på norsk i dag. Ordet prekariat er satt sammen av «proletariat» og «prekær»: De som selger sin arbeidskraft, men som aldri er trygge for sin inntekt.

Prekariatet har korttidskontrakter eller er ringevikarer, frilansere og «konsulenter». Og de er det permanent. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted som har midlertidig jobb.

Løsarbeiderens strevsomme liv

Fenomenet «arbeid uten ansettelse» har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkurransefortrinn for bedriftene, som igjen konkurrerer ut bedrifter med tradisjonelle ansettelsesforhold.

For svenske og norske lesere er livet i prekariatet kjent gjennom Kristian Lundbergs bok Yarden. Han gir en ypperlig skildring av løsarbeiderens strevsomme liv i byen Malmö, uten at ordet «prekariat» blir brukt. Det Lundberg skildrer litterært beskriver Guy Standing i sakprosaens termer, ved å gi en ny analyse av samfunnets klasser.

Ingeborg Eliassens ferske bok Harde tider, det nye arbeidslivet i Europa lar oss møte menneskene i prekariatet. Der Standing gir det sosiologiske overblikket, skriver Eliassen medrivende godt om enkeltskjebner. Hun gjengir også ulike politiske svar og refererer til Guy Standing som en av flere.

Den tradisjonelle høyresiden fordømmer gjerne prekariatet for deres angivelige dårlige arbeidsmoral, mens venstresiden fordømmer dem for høyrepopulisme. Og her i rike Norge, der prekariatet ennå er lite, der tilbyr både Høyre, Frp og Ap bare arbeidslinjen: Tilpass deg eller mist trygden. Sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går. For det er faktisk ikke alltid mulig for alle å tilpasse seg dagens arbeidsmarked.

Sverige er, slik jeg ser det, selve skremmebildet – både når det gjelder arbeidsmarked, velferdsgoder og ytringsklima. Den svenske masseinnvandringen gavner de rike, som så fordømmer de fattige for deres «rasisme» når velferden forsvinner. «Vi är ett rikt land» het det i valgkampen. «Vilka är vi? Vi som inte går till tandläkaren längre?» spurte @HannesLar på Twitter.

Borgerlønn – en umulighet?

Standing argumenterer tungt og overbevisende for borgerlønn som den eneste logiske løsning, og at denne må innføres globalt. Det låter unektelig vakkert, men lar seg vel neppe gjennomføre? Vel, hvem skal ha bevisbyrden for det?

Så lenge ingen relevant politisk bevegelse er dannet, kan både eliten og den etablerte fagforeningsmakten si at det er umulig. Slik politikerne i industrialismens tidlige fase sa det var umulig, da rebellene krevet 40 timers uke og arbeidervernlover.

Som tidvis Høyre-, tidvis Frp-velger treffer disse bøkene meg midt i magen. Hva er høyresidens svar på arbeidslivets utvikling etter finanskrisen? Guy Standings analyse krever et kraftfullt politisk svar.

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 17.11.2014 og bygger på teksten skrevet med Nils Horvei på Trolltekst-bloggen 1.7.2104

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.