EØS-innvandringen endrer norsk arbeidsliv

Vinterferie på fjellet: Utenfor døren i leilighetshotellet står en mann og måker. «Good morning», sier jeg muntert. Han svarer ikke, ser bare ned og måker energisk videre.

Han kan hverken norsk eller engelsk, viser det seg. Da er det noe annet med polakken som kommer et par timer senere! Han snakker godt norsk, tar 350 kroner timen pluss moms og gir meg et godt tilbud. Disse to, snømåkeren og snekkeren, er ytterpunktene i EØS-innvandringen målt i kompetanse. Og dermed også i forhandlingsmakt.

Avhengig av forhandlingsmakt

De som selger sin arbeidskraft, slik de fleste av oss gjør, er avhengig av forhandlingsmakt for å få et godt liv. En makt vi får i kraft av egen kompetanse, som for advokaten og snekkeren. Eller gjennom fagorganisering, som for fabrikkarbeideren og læreren.

En slik forhandlingsmakt har ikke snømåkeren. Det han kan selge er rent kroppsarbeid. Det er et ubegrenset antall menn som ønsker å erstatte ham, dersom han skulle bli syk eller får sparken. Slike som ham er også utsatt for kriminelle arbeidsgivere. Selvfølgelig er han ikke organisert.

Det finnes ingen sikre estimater på størrelsen av den svarte økonomien. Anslagene varierer fra 1,1 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til hele 14 prosent av BNP, ifølge Fafo. Men det er uomtvistelig at omfanget henger tett sammen med EØS-innvandringen.

Dårlig kontroll av arbeidsgiver

De siste ti årene har det skjedd en vridning fra arbeidsmobilitet til tjenestemobilitet. I stedet for at østeuropeerne tar ordinær fast jobb i en norsk bedrift, etableres det egne selskaper. Nordmennene forhandler med en norsktalende østeuropeer om kjøp av tjenester og deretter ankommer de som faktisk gjør jobben. De kan gjerne bare sitt eget morsmål. Kontrollen med arbeidsvilkårene blir tilsvarende dårlig. Mange arbeidere fanges ikke opp i statistikken fordi de er her på korttidskontrakter.

I 2014 bodde det nesten 160.000 mennesker her fra det tidligere Øst-Europa, ifølge Fafo Østforum. Det er som Tønsberg, Tromsø og Ålesund tilsammen. Og de fortsetter å komme. De synes norske lønninger er høye og de organiserer seg sjelden. Vi har altså fått ubegrenset tilgang til sterke kropper i sin mest effektive alder, mellom 20 og 40 år. Tilgangen er ubegrenset, fordi hele Europa utenom Norge har både lavere reallønner og høyere arbeidsledighet enn oss.

Ikke velstand for alle

Norske statsministre og sentralbanksjefer har lovprist EØS-innvandringen. Den har gjort at vi har kunnet kombinere økt økonomisk aktivitet med lav lønnsvekst. Det er en unik situasjon som har gitt velstandsøkning for de fleste av oss. De fleste ja, men ikke alle.

Andelen nordmenn i arbeid har nemlig gått ned med tre prosent siden 2008, ifølge statssekretær Kristian Dahlberg Hauge hos Fafo Østforum på deres tiårs jubileumskonferanse i fjor. Flere nordmenn støtes altså ut av arbeidsmarkedet. Dermed gir EØS-innvandringen større forskjeller også blant etniske nordmenn.

Det er deilig å være norsk på fjellet. Etter at snekkeren har dratt sklir jeg ustøtt på ski forbi hotellet, kafeen og afterskien. Her er det polakker som serverer og vasker mens nordmenn leder arbeidet. I hotell- og restaurantbransjen totalt har rundt 40 prosent innvandrerbakgrunn.

Billige arbeidere i stedet for maskiner

Endringen i rammevilkårene for arbeidsmarkedet er dramatiske og kan true hele den norske modellen, forklarer Jan-Erik Støstad i boken Sosial dumping – trues den norske modellen. Den høye produktiviteten i norsk økonomi kan påvirkes negativt: Hvorfor investere i maskiner? Når det for første gang i etterkrigstiden er ubegrenset tilgang til billige arbeidere som kan gjøre jobbene manuelt?

Der virkeligheten endres må også politikken endres. EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 9.3.2015

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.