Verdig avgang med nye aldersgrenser?

Nå som vi lever lenger, kan vi ha utvidede aldersgrenser for ansatte. Men bør eldre ha samme oppsigelsesvern som yngre helt til de fyller 72 år?

Det er dette aldersgrensesaken handler om.

Ansatte i privat sektor har fra og med 1. juli rett til å stå i jobben til de fyller 72 år, mot tidligere 70. De som jobber i bedrifter med bedriftsintern aldersgrense kan stå til de er 70, mot tidligere 67 år, som hovedregel. Jeg tror det blir mange triste oppsigelsesaker framover, fordi bedriftene blir nødt til å si opp folk som tidligere ble «reddet av gongongen», altså gikk av for aldersgrensen.

Forskerne Reidar J. Mykletun, Trude Furunes og Per Erik Solem skrev i Aftenposten 12.12. at 70-åringer er mer ulike innbyrdes enn 20-åringer: ”Noen 70-åringer er helt arbeidsudyktige. (…) Samtidig ser vi at andre 70-åringer er på høyden av sin yrkeskarriere, og presterer bedre enn noen gang.” Aldring skjer i så ulikt tempo at bare et fåtall vil ”treffe” bedriftens aldersgrense i sin egen aldringsprosess, hevder de. Det er et godt poeng.

Det store spørsmålet er da om absolutte aldersgrenser er hensiktsmessig eller ei, og om de i så fall bør settes lavt (F.eks 62) eller høyt (F.eks 75). Jeg mener aldersgrensen bør settes lavt, slik at eldre fortsetter å jobbe etter fylte 62 dersom en arbeidsgiver ønsker å ha dem. Men en lav aldersgrense er ikke aktuell politikk, ettersom det nylig ble vedtatt å heve aldersgrensen fra et allerede (i europeisk sammenheng) høyt nivå.

Her i Norge er det trolig de eldre med lang utdanning som vil benytte seg av retten til å stå til de er 72 eller 70, slik jeg skrev i Afenposten om at “Eriksson hjelper de gamle og rike”.  Hovedpoenget mitt var at denne lovendringen ikke vil gi et større tilbud av arbeidskraft. I kommunene, der arbeidskraftmangelen vil bli størst, er faktisk avgangsalder for tiden rundt 60 år. Det sier litt om omfanget av førtidspensjonering i Norge. Det er her støtet må settes inn, ikke mot den lille andelen priviligerte som vil jobbe etter 67 og 70.

Det snakkes mye om diskriminering av eldre i arbeidslivet. Aldersgrenser som gjelder alle er ikke diskriminering, slik jeg ser det. Det som gjelder alle er jo nettopp det motsatte av diskriminering. Vi fyller alle 62, 67 og 70 år så fremt vi lever. Å hevde at en 67-års grense er diskriminerende er like meningsløst som å hevde at en 18-årsgrense for sertifikat er diskriminerende. Ordet diskriminering betyr jo forskjellsbehandling. En aldersgrense praktiseres likt for alle.

Men på ett område blir faktisk eldre diskriminert, og det er når de søker ny jobb. Folk over femti kan oppdage at de aldri blir kalt inn til intervju en gang. De blir altså forskjellsbehandlet. Paradoksalt nok vil disse eldre få enda større problemer nå, fordi det er en større risiko å ansette dem ved en høy aldersgrense for avgang. Dette har både NHO og LO påpekt i diskusjonen som gikk før aldersgrensene ble hevet.

Analytisk kraft reduseres med alderen, noe som gjør at eldre som gruppe (altså i store tall) lærer saktere enn yngre.

Nå blir altså noen eldre i arbeidslivet lenger enn før, som følge av lovendringen. Så hvordan forholder arbeidsgiverne seg til de som ikke lenger jobber særlig  bra, på grunn av alder? Det er tema for en debatt mellom Erik Råd Herlofsen og undertegnede på konferansen Arbeidsmiljødagene 2015 onsdag 3. juni.