Midlertidig ansettelse? Bare rot.

De nye reglene om midlertidig ansettelse ble vedtatt i stortinget 24.mars. Paragrafen er en hengemyr av karantener, kvoter og merkverdige forskjellsbehandlinger av ulike grupper. Her forsøker jeg å forklare dem på TV2 Nyhetskanalen:

Det de færreste har fått med seg er nemlig at Regjeringens forslag om midlertidig ansettelse ikke er en endring av dagens regler, men en ordning som kan brukes i tillegg til dagens regler. Det blir to ulike juridiske regimer rundt midlertidige ansettelser som skal betjenes parallelt. Eller rettere sagt tre regimer, ettersom nyordningen også vil endre på en del av den gamle ordningen.

La oss ta én ting om gangen, og tapre er de leserne som henger med til slutten:

Dagens regel om at behovet må være midlertidig for at midlertidig ansettelse skal være lovlig, er godt innarbeidet og forstått i arbeidslivet. Dagens fireårsregel i loven sier at en person som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år, får stillingsvern som fast ansatt. Hvilken stilling og stillingsprosent arbeidstakeren skal få, sier loven ingenting om. Akkurat den uklarheten skaper mange tvistesaker. Men det er bare blåbær mot de tolknings-tvistene som vil komme når den nye loven trer i kraft.

Dagens paragraf 14-9(1) sier at arbeidstaker skal ansettes fast. Det er altså hovedregelen. Og så listes det opp fem unntak, fordelt på bokstavene a) til e). Punkt a) sier at midlertidig ansettelse er lov når arbeidsoppgavene også er midlertidige, for eksempel et spesielt prosjekt. Punkt b) viser til vikariater, altså når man skal jobbe for en annen person. Punktene c) til e) handler om praksisplasser, NAV-tiltak og særlige regler i idretten.

Det er altså punktene a) og b) som er av betydning. Regjeringen foreslår nå et punkt f), en generell adgang underlagt særlige begrensninger, begrensninger som altså ikke gjelder for a) og b) som fortsatt skal bestå. Nyordningen, altså 14-9(1)f, er den regelen LO, YS og Unio streiket mot i januar.

Spekket med begrensninger

Men denne nyordningen var allerede spekket med begrensninger da den kom fra departementet til Stortinget. Den første begrensningen er karantene. Dersom personen ikke får mer jobb etter tolv måneder, er det ikke lov å ansette en ny til å gjøre de samme arbeidsoppgavene før om tolv måneder. Karantenen skal gjelde pr. juridisk enhet, hvilket gjør den helt uhåndterlig for større selskaper.

Dersom en ingeniør gjør noe midlertidig i en avdeling og ikke får fortsette, har da bedriften lov til å ansette noen midlertidig for å gjøre ingeniør-oppgaver i en annen avdeling? Hva er samme arbeidsoppgaver i en bedrift som har flere hundre ingeniører? Dette gir rom for utallige tvister mellom tillitsvalgte og ledelse. Og etter hvert – selvfølgelig – rettssaker.

Gjelder å ha tungen rett i munnen

Den andre begrensningen i nyordningen er en kvoteordning. Ikke mer enn 15 prosent av arbeidsstyrken kan være ansatt etter denne 14-9(1) f). Verken karantenen eller kvoten gjelder for punktene a) og b) i samme paragraf, så her gjelder det å ha tungen rett i munnen og vite hvor mange som er ansatt til enhver tid, hvem som er ansatt på hvilket grunnlag og hvilken prosentandel de f)-midlertidige er av totalen.

Nærmest umulig

Den tredje begrensningen er at disse f)-ansatte ikke kan være innleid arbeidskraft, slik de kan etter ordningene i 14-9(1) a) og b). Som toppen på kransekaken kan heller ikke disse f)-ansatte være med på gjennomsnittsberegning av arbeidstid, en type arbeidstidsordning som ellers gjelder.

Slik så forslaget ut da det ble sendt fra Regjeringen til Stortinget. Da saken havnet i Stortinget, måtte Høyre og Fremskrittspartiet forhandle med Venstre og Kristelig Folkeparti. De ble enige om at dagens fireårsregel som gjelder for punktene a) og b) skal endres til tre år for nyordningen samt for vikariater (punkt b)) eller en kombinasjon av disse, men ikke for midlertidig ansettelse på grunn av midlertidig behov, altså punkt a).

Hvis du synes dette høres vanskelig ut, så har du helt rett. Og det er mye, mye vanskeligere å praktisere det, enn å lese om det her i Aftenposten. Nettopp de midlertidig tilsatte vil jo gjerne flyte ut og inn av ulike ordninger, først vikar, så prosjekt eller omvendt. Å vite hvilke regler man da skal forholde seg til, og når noe starter og når det slutter, for ikke å snakke om i hvilken stilling (som man etter hvert får rett til fast ansettelse i) blir nærmest umulig.

LO driver valgkamp

Arbeidstakersiden framstiller lovendringen som et varsel om dommedag. Det som er et varsel om dommedag er oppsplittingen av selskaper slik vi så det i Norwegian-streiken. Bjørn Kjos sin fagforeningsknusing burde fått alle alarmklokker til å kime. I tillegg skaper EØS-innvandringen et vedvarende lønnspress nedover. Dette er store, viktige saker som vil påvirke fremtidens arbeidsliv.

Men LO fyrer av kanonene mot dette lille, uhyre klønete tillegget i arbeidsmiljøloven i stedet. Hvorfor gjør LO det? Fordi de driver valgkamp, selvfølgelig. De vil skape inntrykket av at en blå-blå regjering raserer arbeidslivet. Det er feil fokus i en tid der arbeidstakernes interesser virkelig er truet.

Dårlige lover er de som ikke lar seg praktisere i virkelighetens verden. Dårlig lovteknikk undergraver respekten for lover generelt. Og sist, men ikke minst: Enhver lovendring som gjør det vanskelig å være lovlydig arbeidsgiver, gir de kriminelle arbeidsgiverne enda et konkurransefortrinn.

Tirsdag 24. mars var en sørgelig dag for alle som ønsker et seriøst og effektivt arbeidsliv. Da vedtar Stortinget etter alt å dømme endringen. Arbeidsminister Robert Eriksson bør få gullmedalje for dårlig lovteknikk.

Denne saken sto først i Aftenposten.no 22. mars og på trykk 23. mars.