Tybring-Gjedde uten filter

Tybring-Gjedde provoserer, irriterer og harselerer. Han er alt på en gang unntatt kjedelig.

De som håper på Frp-sladder når Tybring-Gjedde skriver bok håper forgjeves. Han bruker ikke plassen på partikolleger, men på å underbygge sitt standpunkt om at norsk kultur er truet.

Pakistansk og somalisk kultur er sterkere enn den norske, mener Tybring-Gjedde, både fordi pakistanere og somaliere er mange flere, globalt sett, og fordi disse folkeslagene har sterk befolkningsmessig vekst. Videre mener han at nettopp vestlig toleranse gjør vår norske kultur svak i møte med kompromissløse muslimske klankulturer.

Det elegante harselaset over partipolitisk impotent retorikk er blant bokas beste partier. For hva betyr egentlig ”flerkultur” og at innvandringen er ”berikende”? Her er forfatteren skarp og morsom på samme tid.

Men som innvandringsfaglig innspill duger boka bare delvis. For det første nevner han knapt vår største innvandrergruppe, EØS-innvandrerne. For det andre blir han for flåkjefta i fordømmelsen av samfunnsdebatten. Å påstå at ingen undersøker hva nordmenn flest mener om innvandring, eller at bistandsprosjekter aldri evalueres, nærmer seg faktafeil.

Mangelen på lyspunkter sliter ut leseren. Tybring-Gjedde låser seg fast i Titanic-metaforen som tittelen henspiller på, og alle tegn tolkes som undergangsvarsler. Det blir for mye tunnelsyn.

Et av de beste kapitlene er ”Ytringspolitiet ” om pressen. Her refereres det blant annet til VG, som skrev at Tybring-Gjedde ville at muslimske barn skulle bruke jødestjerne. Denne blanke løgnen ble så sementert av kommentator Yngve Kvistad, som i harselasform sammenliknet Tybring-Gjedde med Hitler. Ingen i etablert presse fordømte VGs overtramp.  Det er tankevekkende og forstemmende at vi andre skribenter ikke reagerte. Det er gruppepsykologiens styggeste side: Ingen står opp for en opplagt urett, i redsel for selv å bli stigmatisert.

Men når Tybring-Gjedde skriver at pressen gjorde ham syk er det et diskutabelt premiss. Og når han han påstår seg kneblet, er det påviselig feil, han utgir jo bok på Norges største forlag og får den bredt lansert.

Tybring-Gjeddes beskrivelse av hvordan Fremskrittspartiet gikk fra å være utenfor det gode selskap til å komme godt og varmt innenfor er bitende god. De solgte innvandringssaken og fikk egne karrierer i bytte. Forfatteren foretrakk kulden utenfor.

Tybring-Gjedde mener norsk kultur er dugnad, bondevett og bred folkelig mobilisering. Jeg tror norsk kultur også er pragmatisme og godlynt, naiv optimisme. Tybring-Gjedde derimot, er påståelig pessimistisk. Nettopp det gjør ham unorsk, annerledes og berikende i samfunnsdebatten.

Les om Elins foredrag, bøker om ledelse eller om forlaget Trolltekst