Økt ulikhet: Norden blir som Italia

Ukontrollert innvandring av billig arbeidskraft truer med å gjøre ulikhetene så store at hele velferdssamfunnet står på spill.

Forleden besøkte jeg et studentkollektiv på Frogner. De hadde polsk vaskehjelp, men ville bytte til filippinsk, fordi polakken ikke var nøye nok i krokene. Da jeg reagerte på at studenter hadde vaskehjelp, sa en av dem: «Selv folk på trygd har råd til vaskehjelp nå, så billig som det er.»

Nettopp. Varen arbeidskraft er blitt utrolig billig i det siste.

Et av de viktigste utredningsprosjektene siste år er det såkalte Nordmod-prosjektet, som ble avsluttet tidligere denne måneden. Ambisjonen var intet mindre enn å beskrive den nordiske modellens fremtid.

Norden kan bli som Frankrike, men det kan også bli verre

Kan et samfunn med sjenerøse velferdsordninger og et trygt arbeidsliv overleve i møte med eldrebølge, globalisert økonomi og økende innvandring? Svaret er «neppe», slik jeg tolker resultatene.

Norske Fafo, som ledet dette internordiske forskersamarbeidet, definerte sitt mandat som kun å presentere utfordringene. Så får det være opp til politikerne å gi svarene. Et sentralt område er graden av økonomisk ulikhet mellom folk.

Vil vi fortsatt ha et samfunn med små forskjeller også om 15 år?

Hvis ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Frankrike. Der står de ti prosent rikeste for en tredjedel av inntektene.

Men det trenger ikke å bli slik. Det kan bli verre. Hvis ulikhetene i Norden samlet sett utvikler seg slik de har gjort i Sverige siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Italia. Der er 20 prosent av de voksne og 25 prosent av barna under lavinntektsgrensen, definert som 60 prosent av inntektsmedianen.

Vi må lære av svenskenes feil

Skal vi unngå dette må vi, slik jeg ser det, lære av svenskenes feil. De kombinerte liberalistisk politikk med voldsom innvandring. Det er fortsatt mulig for Norge å endre kursen. Men en slik kursendring er det ikke alle som ønsker. De som selv regner med å havne i de øverste inntektsgruppene, kan nemlig se seg tjent med økende ulikhet.

De nordiske velferdssamfunnene er skjørere konstruksjoner enn vi liker å tro. De er avhengige av at mange jobber, altså at yrkesdeltagelsen er høy. Og kanskje mer uventet; de er avhengige av et organisert arbeidsliv. Jeg skal ta én ting om gangen.

Yrkesdeltagelsen er betydelig lavere blant innvandrerne fra den tredje verden enn i majoritetsbefolkningen.

Denne innvandrergruppen vil fortsatt være den største om femten år hvis dagens prognoser slår til, til tross for EØS-innvandrerne er flest av de nyankomne.

Hjemlandet styrer yrkesdeltagelsen

Hvor mange innvandrere som jobber er mer knyttet til hvilket land de kommer fra, enn hvilke tiltak man setter inn. Nordmod-prosjektet viser at helt ulike integreringstiltak i ulike nordiske land alle gir ca. samme dårlige resultat.

Det som teller er hvilket land innvandrerne kommer fra.

De fra Midtøsten, Vest-Asia og Afrika har størst trygdetilbøyelighet. Dersom de ikke er i arbeid etter fem år i sitt nye hjemland, er det lite sannsynlig at de noensinne kommer i arbeid. Og selv for dem som får jobb er prognosen nedslående.

Det typiske mønsteret, slik Brochmann-rapporten viste, var at selv de som kommer i arbeid havner på trygd etter ti-femten år.

Tredjeverden-innvandrerne fører altså til en sterk økning i offentlige utgifter.

EØS-innvandrerne, de fleste fra tidligere Øst-Europa, tilbyr derimot billig arbeidskraft. De tar altså jobbene fra oss.

En sterk og frisk polakk bidrar til å skyve svakere nordmenn ut av arbeidsmarkedet. Eller han utkonkurrerer den arbeidsvillige afrikaneren som kom som asylsøker, slik at denne aldri får jobb.

Innvandring er bra for hvit, øvre middelklasse

Innvandring er altså en trussel mot etniske nordmenn i utkanten av arbeidsmarkedet og for dem i lavlønnsjobber.

I tillegg kan østeuropeernes inntog svekke yrkesdeltagelsen for folk fra den tredje verden, en yrkesdeltagelse som ligger lavt i utgangspunktet. Vi hvitinger i øvre middelklasse, derimot, har bare fordeler av EØS-innvandringen, i hvert fall kortsiktig.

Vi får billig vaskehjelp og billig nybygget garasje, i hvert fall hvis vi godtar svart arbeid. Det gjør en tredjedel av oss, ifølge en undersøkelse fra 2012.

I tillegg til å «booste» svart arbeid vil østeuropeerne bidra til lønnspress nedover i det ordinære arbeidsmarkedet. Når strømmen av billig arbeidskraft er ubegrenset, er det vanskelig å holde lønnsgulvet oppe, også i det lovlige arbeidslivet.

Det er temaet for boken Sosial dumping – trues den norske modellen? av Jan-Erik Støstad, også obligatorisk lesning for politisk interesserte mennesker.

Man vet ikke hva man har før man ser det forsvinne.

Min spådom er at EØS-innvandringen vil endre Norge mer enn innvandringen fra den tredje verden.

Det skjer både fordi omfanget ikke kan reguleres og fordi denne innvandringen påvirker arbeidsmarkedet mer direkte. Fagorganisering i størst mulig grad, særlig i utsatte bransjer, er det beste vern mot lønnspress og arbeidslivskriminalitet.

De viktigste økonomiske størrelsene i nasjonalbudsjettet er og vil alltid være befolkningens alderssammensetning, kompetanse og yrkesaktivitet. Alt annet er underordnet. Og denne helt sentrale demografien kunne tidligere beregnes på forhånd. De som er gamle om 20 år er jo allerede født.

Nå kan vi ikke beregne lenger. Den ene variabelen, innvandringen, er fullstendig løpsk. Statistisk sentralbyrå har tatt feil gang etter gang, og det er ikke fordi det er noe galt med byrået, men fordi verden er endret.

I dag utgjør innvandrerbefolkningen ca. 12 prosent. Ifølge Nordmod-rapporten øker denne andelen til ca. 23 prosent av befolkningen om 15 år, men de opererer med en mulig variasjon på mellom 15 og 25 prosent, og oppgir at variasjonsbredden er hele 13 til 27 prosent i andre beregninger.

Når innvandringen ikke lar seg styre, har vi heller ikke mye politisk valg, slik jeg ser det.

Velferdsstaten vil forvitre, og vi får sterkere klasseskiller.

Middelklassen får vaskehjelp fra vugge til grav, mens det voksende sjiktet av vår tids løsarbeidere – prekariatet – ikke har råd til å gå til tannlegen.

Velkommen til Norden som Italia. Det er ufattelig at ikke Nordmod-rapportene har ført til voldsom politisk debatt.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten høsten 2014.

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.