Aldersgrenser: Eriksson hjelper de gamle og rike

Fra 1. juli heves 70-årsgrensen i arbeidslivet. Det er et håndslag til overleger og professorer. For alle andre er det meningsløst.

Arbeidsminister Robert Erikssons forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven ble (med noen endringer) vedtatt i vår, og 1. juli endres aldersgrensene i arbeidslivet.

Den generelle pensjonsalderen i Norge har tradisjonelt vært 67 år, mens den absolutte aldersgrensen til nå har vært 70 år. Det betyr at når du ble 70, kunne arbeidsgiver si deg opp uten annen begrunnelse alderen. Nå kan vi stå lenger i jobb. De som har bedriftsinterne aldersgrenser får den endret fra 67 til 70, mens de som har 70-års aldersgrense får den endret til 72 år.

Norsk økonomi trenger flere hender, særlig i omsorgssektoren. Pensjonistene blir dessuten stadig flere sammenlignet med antallet yrkesaktive.

Å få gamle til å jobbe lenger høres åpenbart fornuftig ut. Men med sitt forslag treffer Robert Eriksson bare de med lang utdanning og høy inntekt. Det er nemlig de som er interessert i å jobbe lenger, ifølge all kjent statistikk om saken. Og disse få som vil jobbe lenger, er i bransjer der unge strever med å komme inn.

Regelendringen treffer nemlig først og fremst dem med lang utdanning og høy inntekt. De som vil tape mest dersom Erikssons forslag går gjennom, er de yngre akademikerne og journalistene som aldri får fast jobb. Dette handler altså om to ting, om klasseforskjeller og om generasjonskonflikter innad i øvre middelklasse.

La oss se på det første først: Hvilke yrkesgrupper vil jobbe lenger?

Forventet pensjonsalder for en hjelpepleier er 59,4 år. I kommunesektoren totalt er forventet pensjonsalder for en 50-åring så lav som 60,4 år. Tallene er hentet fra Fafo-rapporten «Tidligpensjonering i kommunal sektor».

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.

Tidligpensjoneringen kommer dels av at mange blir uføre mellom 50 og 62, dels av at mange velger avtalefestet pensjon (AFP) ved fylte 62. I tillegg er en del på dagpenger eller arbeidsavklaringspenger, og disse går rett over i alderspensjon ved fylte 67. Nesten ingen i omsorgsbransjen er i fast jobb etter fylte 67.

Derimot går mange pensjonister ekstravakter. Og for å bli litt personlig: På det sykehjemmet min ene tante bor, og på den institusjonen broren min bor, er nettopp pensjonistene de mest populære ekstravaktene. De kjenner jo både klienter og rutiner.

Det er ingen grunn til å tro at praksisen tidlig pensjon kombinert med ekstrajobbing som pensjonist, vil endres i disse yrkene selv om aldersgrensene heves.

Dersom hensikten er å få eldre til å jobbe mer, har altså aldersgrensene fint lite å si i de yrkene hvor det arbeider flest og der mangelen på arbeidskraft blir mest alvorlig.

Derimot hadde det hjulpet å få deltidsansatte over på heltid og å få de over 50 til å fortsette til de blir 65 – eller kanskje helt til 67 år. Det er der utfordringen ligger både med hensyn til arbeidskraft og nasjonaløkonomi.

Men hvorfor ble da aldersgrensene hevet? Den eneste grunnen må være at de langtidsutdannede ønsker det. De som har en lett jobb med stor frihet, høy lønn og bransjemessig lite sykefravær. Og de er en sterk pressgruppe.

«Menn som har god helse, høyere utdanning og bor i store kommuner, vil gjerne jobbe lenger», for å sitere Statistisk sentralbyrå i Samfunnsspeilet 1/2009.

LO og NHO har akseptert, uten begeistring men heller ikke med særlige protester, at også de med bedriftsinterne aldersgrenser får jobbe lenger. Mange bedrifter har nemlig lavere aldersgrense enn 70, som regel 67 år.

Det er en slik aldersgrense som gjorde at Steinar Mediaas måtte forlate NRK. Den tidligere økonomikommentatoren ligger i en lengre rettstvist om saken, og fem runder av hele ni mulige er unnagjort. Saken er prinsipielt viktig for begge parter.

Mediaas-saken er et godt eksempel på sakens kjerne: Han er en kjempegod økonomikommentator. Jeg savner ham i offentligheten. Hvorfor skaper han ikke sin egen jobb, som foredragsholder, blogger og avisdebattant? De eldre er «ekstravaktene» som trengs i mediene, erfarne folk som har tid til å grave og mot til å mene. I stedet vil Mediaas ha tilbake sin faste jobb i NRK, institusjonen som må la de unge gå i engasjementer i årevis.

Skjønt unge … nylig vant en 38-åring en knusende seier over NRK i tingretten. Han hadde gått fire år i vikariater og måtte gå rettens vei for å få fast ansettelse. Han er ikke noe særsyn. Dyktige journalister går i «vikariater» i ulike mediehus i 10–15 år før de får fast jobb.

Nå kan vi gamle altså stå i full jobb til vi er 72 (eller 70 i bedrifter med egen aldersgrense), samtidig som de nyeste pensjonsreglene gjør at vi også kan ta ut pensjon fra vi er 62. Pose-og-sekk-generasjonen, og da særlig de rikeste og mest privilegerte i den, får full uttelling.

På universiteter og høyskoler er det mange som vil jobbe etter fylte 70. Akkurat som det er mange overleger som vil jobbe lenger. Mens yngre sykehusleger med doktorgrad får fast jobb innen sitt felt først etter fylte 40.

Det må være en drømmesituasjon for en professor å kunne holde på sin faste, høyt lønnede jobb til han er 75. Undervisningsplikten er lav, resten av tiden skal han forske, og kravet til å publisere vitenskapelige artikler skremmer neppe vannet av ham. Men for universitetet hadde det vært langt bedre å få brukt ham på timebasis enn å la ham blokkere en fast stilling. Som «ekstravakter» i akademia er mange gamle professorer blant de beste foreleserne, akkurat som de pensjonerte hjelpepleierne er de beste ekstravaktene på institusjonene.

Jeg jobber på Markedshøyskolen. Når jeg sitter med sensurbunker som vokser til taket, er redningen nær: En pensjonert kollega som entusiastisk overtar bunken. De gamle som holder seg faglig oppdatert og bevarer sitt gode arbeidshumør, blir nemlig etterspurt, i akademia som på sykehjemmene. Det fungerer utmerket.

Med dagens regelendring kan jeg bli i jobben til jeg er 70 og cashe inn full lønn, mens jeg tidligere måtte gått av ved 67 år. Det er fint for meg, men synd for henne med doktorgrad i mitt fagfelt som prøver å få jobb. Det er på tide at vi i pose-og-sekk-generasjonen tar parti for dem som kommer etter oss.

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av artikkelen som først publisert i Aftenposten 4. september 2014

Vil du ha mine saker rett i innboksen? Da får du også eboka «Det glade vanvidd» gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet.