Ambulansesaken i Høyesterett

I forrige uke, 5. mars 2014, forelå Høyesterettsdommen AS Dagbladet mot Erik Albin Schjenken. Ambulansesjåfør Erik Schjenken vant for tredje gang. Først en kort rekapitulering av fakta, slik de er beskrevet i de tre dommene:

Den 6. august 2007 ble Ali Farah slått ned i Sofienbergparken. Det ble ringt etter ambulanse og politi. Ambulansen kom, og Ali Farah, som da var kommet til bevissthet, ble hjulpet på bena av en av sjåførene, som hadde åpnet døren til ambulansen for å få satt ham inn der. Da fomlet Ali Farah med smekken, tok fram penis og tisset, slik at det kom urin først på sjåføren som hjalp Farah, deretter på bilen. Sjåføren oppfattet det som en viljesstyrt handling, ble forbannet, og de to sjåførene overlot transporten til politiet, som også var på stedet. Informasjonen rundt dette var mangelfull, i den forstand at sjåførene ikke gjorde noen klar avtale med politiet. Det ble imidlertid rekvirert en større politibil for å få Farah til legevakten. En rekke vitner i parken, som kjente Ali Farah og forsto at han var alvorlig skadet, ønsket ikke å vente men fikk Ali Farah inn i en taxi.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Det ambulansesjåførene tolket som utagering i rus, fordi de ikke kjente mannen fra før, det tolket vennene hans korrekt, som tegn på hjerneskade. Mannen ble oppfattet som noe annet enn det han var, og fikk derfor en annen type transport til legevakta enn han burde ha fått.

På legevakta måtte Farah vente i over en halvtime. Og da han enda senere på kvelden ble sendt til Ullevål sykehus gikk det mange timer før de forsto omfanget av skaden og la ham i respirator. Han ble operert klokka ett om natta, altså om lag sju timer etter at han fikk det fatale slaget i Sofienbergparken.

Ali Farahs kjæreste og vitner i parken beskyldte fra første stund ambulansesjåførene som kom til stedet for rasisme.  Hvorfor? Fordi Ali Farah var svart. Og bare derfor. Sjåførene var ganske ubehøvlet mot Farahs venner i parken, men ingenting, verken i lydlogg eller i deres utsagn for øvrig, handlet om etnisitet eller hudfarge. Og ambulansesjåførene var altså ikke alene om å feilvurdere Ali Farahs medisinske tilstand, det ble også gjort både på legevakt og senere på sykehuset.

Men det var ambulansesjåførene som ensidig ble fordømt, og det av en samlet presse og en rekke politikere, blant dem statsrådene Kristin Halvorsen og Sylvia Brustad. Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om sjåførene skulle miste jobben. Det var et kollektivt raseri mot den rasismen alle syntes å se. Det bildet du ser øverst i saken ble brukt igjen og igjen, med det feilaktige budskap at ambulansesjåførene forlot Farah slik du ser ham på bildet. En samlet presse, blant dem Dagladet, beskrev hvordan sjåførene hadde forlatt en «bevisstløs» mann som hadde «tisset på seg». Begge deler var feil, og disse feilene gav et klart intrykk av graverende pasientbehandling.

Ambulansesjåfør Erik Schjenken saksøkte Dagbladet i ettertid, fordi Dagbladet var den som gikk lengst i å fordreie fakta og å gjenta feilene. Saken har nå gått i tre rettsinstanser, og Dagbladet har tapt i hver eneste runde.  Men dommene er ganske forskjellige i sine premisser og viser dermed hvor skjønnsmessig denne delen av jusen er, altså sondringene mellom ytringsfrihet på den ene siden og vernet mot å bli ærekrenket og miste sitt personvern på den andre siden.

I den ferske dommen i Høyesterett fikk Dagbladet faktisk medhold i at den gale faktagjengivelsen var innenfor ytringsfrihetens grenser. Premissene for dette er deprimerende: En saks samfunnsmessige betydning, målt i sakens oppmerksomhet,  gjør pressens slingringsmonn større.  Altså: Jo flere som mente sjåførene er rasister, jo mer i orden er det å fordreie fakta så det passer denne teorien.  At saken er ensidig framstilt fra før skjerper ikke kravet til aktsomhet, det reduserer det.

Jeg spurte en strafferettsadvokat hvordan et slikt argument ville stått seg ved en massevoldtekt. Det er jo også en sak der mange deltar, hisser hverandre opp og mister alle motforestillinger. Omtrent som en middels pressejakt på enkeltpersoner. Hva hvis en av mennene i retten hadde hevdet at ”jeg voldtok jo bare dama fordi alle de andre gjorde det?”

Vel, da hadde det vært skjerpende, svarte advokaten. Fordi i tilllegg til det individuelle ansvaret for hver enkelt voldtekt får man også et ansvar for det kollektive, at man ikke protesterte. Det er en moralsk riktig og viktig vurdering. En tilsvarende vurdering ser dessverre ut til å være fraværende i jusen om ytringsfrihet. Det er overraskende. Den manglende vektleggingen av kollektivt ansvar er særlig merkelig når saken gjelder en stor redaksjon. Den har jo både ressurser og profesjonell distanse til å ta ansvar ikke bare for egne ytringer, men også for helhetsbildet.

Pressen liker å kalle seg ”vaktbikkje”. En som fortjente uttrykket ”vaktbikkje” ville jo nettopp bringe alternative forklaringer til torgs når inntrykket ble for ensidig.

Å forsterke trykket i en og bare en retning burde moralsk sett være skjerpende og ikke formildende, ifølge min moralske ryggmargsrefleks. Og særlig for en stor redaksjon som mottar samfunnets pressestøtte i form av momsfritak. Den blir jo gitt nettopp for at pressen skal kunne ivareta sin rolle i å fremme demokrati og fri debatt.

Høyesterett velsigner indirekte tunnellsynet som viser seg når en samlet presse får los. Pressens forsvar i hver eneste slik sak er at saken har stor samfunnsmessig betydning og derfor må debatteres. Denne gangen var det viktig å fremme en debatt om rasisme hos offentlige tjenestemenn. Men man fremmer ikke debatt ved å fremstille faktum feil. Og det blir ingen debatt når det kun kommer stemmer fra den ene siden. Det man derimot gjør er å selge veldig mange aviser.

Det Høyesterett felte Dagbladet på, var tre kommentarer, av henholdsvis Marie Simonsen, Haddy N´jie og en lederartikkel. Det er ikke meningene i seg selv, men de faktapåstandene som blir presentert i dem, som har gitt fellelsen. Også en kommentator må forholde seg til faktum så godt det lar seg gjøre.

Jeg har litt problemer med denne delen av dommen. At Dagbladet ble dømt var fullt fortjent. Men i mitt hode er det mer alvorlig å presentere feil faktum på reportasjeplass og forsider gang på gang, enn å gjengi feil faktum i signerte kommentarartikler som de av Simonsen og N´jie. Her kommer Høyesterett med en ganske subtil argumentasjon slik stipendiat Anine Kierulf beskrev det i Dagsnytt 18, for øvrig et klipp verdt å lytte til fordi hun forklarer jusen på en så god måte.

Det subtile, slik Kierulf ser det, er at forskjellen er så liten: Å si at Schjenken handlet rasistisk er en faktisk påstand, og dermed bryter man loven fordi en slik påstand er en ikke beskyttet ytring, juridisk sett, dersom den ikke kan dokumenteres. Dersom kommentatoren i stedet hadde skrevet «Han kan ha handlet» eller «er av mange tolket til å ha handlet» eller «fremstår som om han handlet» rasistisk, så er dette en verdivurdering eller tolkning, og dermed innenfor loven, og altså greit. Slik må Høyesterett tolkes, ifølge Kierulf.

Det er altså legio rom for kommentar om strukturell rasisme, også knyttet opp til enkelthendelser og endog enkeltpersoner, så lenge man ikke direkte påstår at de faktisk handlet rasistisk. Forskjellen på «var» og «kan ha vært» er subtil. Men helt greit for pressen å innrette seg etter. Verre er det for menigmann: Skal ens ytringsfrihet avhenge av hvor retorisk skolert man er?, spør Kierulf. Det er et godt poeng.

Så nå gjenstår kanskje Strasbourg? Skal Dagbladet gå på en runde til, må de nemlig anke til menneskerettsdomstolen. Hva dommerne der kan tilføre etter hele tre rettsrunder i Norge, er meg nokså ubegripelig. Saken er gjennomterpet i sine ulike fasetter, i hele tre rettsinstanser.

Det vi sitter igjen med er moralen. Den gjelder alle oss som deltar i offentlig debatt. For det skjer igjen og igjen. For det vi kaller en «viktig debatt» er hver gang bare en åndsløv ulveflokk som halser av gårde utfor stupet. Og hver gang står den komplekse virkeligheten, den som burde vært debattert,  uberørt tilbake.

Hvorfor ble tilfellet Ali Farah feilvurdert, gang på gang? Fordi hans medisinske tilstand var så uvanlig at det samme ville skjedd en hvit kvinne fra Frogner? Eller var det faktisk noe i situasjonen, en svart mann i Sofienbergparken, som alt for lett gav feilkonklusjonen «rus»? Og dersom han hadde vært ruset, er det ok at rusede personer ikke får frakt i ambulanse? Den ensidige pressen fremmet jo ikke en god debatt, den hindret den.

Norsk presse er massivt stupid, og særlig når det virkelig gjelder. Det skulle gå et helt år før en redaksjon, i dette tilfelle Aftenposten, presenterte riktig faktum i saken slik det senere er bekreftet av tre rettsinstanser.

Vil du ha mine artikler rett i innboksen? Enkel på- og avmelding. Trykk på denne lenken.

Denne saken har, i forkortet form, stått på trykk i avisa Vårt Land 10. mars 2014.